It's a Love Cult

Denne anmeldelsen er, som de fleste andre anmeldelser, helt håpløs. Motorpsycho har nok en gang gjort akkurat som de vil, og det har gått akkurat like glitrende denne gangen også. Jeg synes det er dustete med all denne sammenlikningen med andre band, slik alle anmeldere ser seg "nødt" til å gjøre. Det sier tross alt litt at det er forskjellige navn man finner hos hver anmelder... Kanskje Motorpsycho rett og slett har laget en ganske original plate?

Drit i å henge dere opp i om det ligner på det bandet eller det bandet, og å trekke konklusjoner ut ifra det. Konsentrer dere heller om hva dere faktisk hører, og om dere liker det eller ikke. Det er det eneste som betyr noe (denne var rettet mot plateanmeldere generelt). Motorpsycho har aldri vært interessert i å være noen andre enn seg selv, og det har de heller aldri vært. De har derimot latt seg *inspirere* av alt som kan krype og gå. Hva kan være galt i det så lenge resultatet blir så bra som det blir?

Å skrive at Motorpsycho gir ut plater "for å holde butikken i gang" er omtrent så langt unna sannheten det er mulig å komme. Nå mer enn noensinne. Så håpløst er dette utsagnet, at det nesten ikke er verdt å kommentere en gang.

Erik sier at jeg bør konsentrere meg om å høre på plata, og bare på grunnlag av det trekke konklusjonen om jeg liker det jeg hører eller ikke. Det skal ifølge Erik også være det eneste som betyr noe.
Mitt utgangspunkt for anmeldelsen av Motorpsychos siste var nettopp det, og det bør være utgangspunktet for alle anmeldelser.
Når det er sagt vil jeg si at det er umulig for meg å stenge ute resten av verden når man skal gjøre en (subjektiv) vurdering av en plate. Jeg har levd med utgivelser av Motorpsycho i over ti år, og sett dem live minst 20 ganger. Jeg kan ikke bare "glemme" dette ved hver ny utgivelse, og hvorfor skulle jeg det? Og skal jeg i tillegg legge til side alle personlige preferanser hver gang jeg skal skrive om en plate, og dermed la være å ta et standpunkt på grunnlag av også det? Også umulig.

Jeg ser det som en av mine (selvpålagte) oppgaver å forsøke å se skiva og bandet som en del av et større musikalsk (og helst samfunnsrelevant) bilde, som gjør det mulig for lesere, og meg selv ikke minst, og få en større forståelse for deres musikk og virksomhet, som tross alt har stor innflytelse på norsk musikkliv. Hvis dette ikke er et av elementene i en plateanmeldelse er jeg enig med Erik i at denne virksomheten er totalt meningsløs.

At Motorpsycho går sine egne veier og gjør egne valg er det ingen tvil om, noe jeg har understreket i min anmeldelse. Det er ikke disse valgene jeg kritiserer, det er resultatet, selve skiva, der jeg påpeker fraværet av sammenheng mellom form og innhold, noe jeg synes har vært Motorpsychos styrke før.

Erik mener det er dustete å sammenligne Motorpsycho med andre band. Her er vi inne på det større bildet igjen. Jeg må også understreke at er det noe rockeband i verden, bortsett fra rene coverband, som benytter seg av andres musikk, så må det være Motorpsycho. De har gjort et stort, stort antall coverlåter, i tillegg har de "lånt", "stjålet", "samplet", en mengde riff og gjort det til sine egne. Dette kjennetegner også rock som sjanger, og Motorpsycho er eksponent for det. Skal man også se bort fra dette og isolere Motorpsycho som et musikalsk unikt fenomen? Det ville i beste fall vært totalt ukritisk, og dermed meningsløst.
Motorpsycho er også et band som uoppfordret eksponerer sine referanser/inspirasjonskilder når de lanserer plater og turneér i dagspressen. Hvorfor skulle ikke plateanmeldere gjøre det samme?

Butikk: En noe sarkastisk bemerkning, men det er ikke noen tvil om at de også driver sin egen business. På grunn av sin kompromissløse holdning har Motorpsycho, i motsetnig til uetablerte band, kort på hånden når de inngår platekontrakter. Og de har klokelig nok inngått fordelaktige kontrakter med Columbia/Sony, noe som gjør at de kan hente ut en større del av pengene, samtidig som de beholder kunstnerisk frihet. Forbilledlig, smart og beundringsverdig.
Men Motorpsycho har også en gang vært et uetablert band. De skrev i sin tid under på en kontrakt med Voices of Wonder, Lobotomizer og Demon Box ble sluppet på det selskapet. Motorpsycho har senere saksøkt Voices for å få tilbake rettighetene på disse skivene slik at de kan kontrollere rettigheten på hele sin katalog. Dette innebærer blant annet salgsinntekter. Motorpsycho fikk selvsagt ikke medhold i retten, og utsatte et lite plateselskap for en svært kostbar og langdryg rettssak. Butikk? Utvilsomt.
Motorpsycho leverer også skiver med enorm regelmessighet, og gjør turneèr med samme frekvens. Man kan nesten stille klokka etter bandet. Dette skyldes stor produktivitet, og for fansen er jo ingenting bedre. Det betyr også regelmessige inntekter. Og hvor mange versjoner kom Angels & Daemons at Play ut i? De solgte samme produkt flere ganger. Bandet gjør antagelig dette ut fra kunstneriske hensyn, men det genererer også penger inn i Motorpsychodelic Trips AS.
Butikk? Utvilsomt.
Interessant i en anmeldelse? Neppe, derfor valgte jeg å utelate det fordi jeg mente dette ikke hadde noen relevans til selve skiva.

Å tro at Motorpsycho gir ut skiver utelukkende fordi de har høy kunstnerisk produktivitet, og bare det, er utrolig naivt. Dessverre må jeg meddele Erik om at ingenting er rent i verden i dag.
Er kommersiell tankegang med på forflate en uttrykk? Interessant problemstilling som absolutt burde ha plass i en plateanmeldelse.

Men når alt kommer til alt er vi vel bare uenige om det er en bra skive eller ikke?

Først må jeg påpeke at jeg er svært uenig med deg når det gjelder denne skiva. Du beskriver det, slik jeg oppfatter det, som et hvileskjær utgitt for å holde på fansen, og dermed også inntektene. Dette kan jeg ikke si at jeg kjenner meg igjen i når jeg lytter på denne plata. Låten Serpentine står for meg fram som noe av det beste de har gitt ut siden Vortex Surfer-låten på Trust Us. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke er noen ny Timothy's Monster, men som de selv har påpekt så er det en periode de selv er helt ferdig med. De vil med andre ord ikke prøve ut å lage en "ny" slik skive. De som nettopp kjennetegner et unikt band er deres evne til å utvikle seg over tid. Å prøve å plassere eller sette nye plater opp mor gamle blir derfor bare høyst en kurositet, og dermed ikke til glede for noen. Iallefall når det gjelder et slikt band som Motorpsycho.

MEN du skal ha skryt for noe av det du kommer med i svaret ditt. Selvsagt er det butikk. De skal tross alt leve av dette på samme måte som er forfatter skal leve av sine bøker. Dermed må de prøve alt for å beskytte sine interesser både kunstneriske og økonomiske. Når det gjelder VoW-saken så gjaldt vel det rettigheter til fremtidige re-releaser av de nevnte platene og annet uutgitt materiale som Motorpsycho mente ikke burde utgis eller heller burde gis en annen form. Slik jeg ser det dreier dette seg også om butikk fra VoW's side. De har mistet sin største salgsvare og vil melke den for det den er verdt. Dem om det.

Debatten om det kommersielle forflater eller demper det kunstneriske uttrykket er evigvarende, og det vil ikke finnes et konkret svar. Dette vil selvsagt variere fra artist til artist. Det finnes svært mange band som kombinerer det kommers'e med høye kunstneriske friheter. Band som både Sonic Youth og Pearl Jam viser at det er mulig.

Ellers skal du også ha skryt for en god anmeldelse, selv jeg ikke er enig i det du skriver.

Roberts ord kan jeg godt skrive under på. Av de mindre fornøyde anmeldelsene - pokker heller, av alle anmeldelsene - av plata, synes jeg dette er en av de bedre. Kanskje nettopp fordi det er åpenbart at den er skrevet av en person med inngående kjennskap til bandet ("Det her é Snåsa-sangen!" - den konserten tror jeg jeg også var på, hehe). CKJ forsvarer den også godt, etter min mening.

Når det er sagt: hvis bandet virkelig ga ut skiver for å holde butikken i gang, kunne de faktisk ha roet litt ned og heller spyttet ut live-plater i Roadwork-serien sin. Det ser imidlertid ut til at de prioriterer å bruke tid på øving og å lage ny musikk (selv fridagene på festivalturneen på seinsommeren brukte de jo til å spille inn en frikeplate) framfor å grave etter gull i arkivet. Noen av oss beklager selvfølgelig at de ikke finner tid til begge deler...

Nå vet jo ikke jeg hvor mange ganger du, anmelder Johansen, spilte skiva før anmeldelsen ble skrevet, men jeg vil likevel anbefale deg å gi plata et par runder til, da det er forunderlig hvordan den vokser. For min egen del vokste den svært raskt, fra 50% fryd og 50% irritasjon til 90% pur glede og 10% skuldertrekk. Og ikke vær lei deg for at Motorpsycho ikke prøver å lage Daydream Nation mer. Vi trenger bare én Blissard (den er jo så bra!). Litt merkelig er det dog at de for andre gang, og enda tydeligere denne gangen, gjør en Kashmir (Evernine på Trust Us og den siste delen av Carousel på It's a Love Cult) - men skit nå i det, jeg synes de gjorde det enda bedre denne gangen.

( Og til Eirik - snakkæs! ;o) )

Plata stinker. Serpentine kunne like gjerne fungert som heismusikk på gamlehjemmet eller terrorvåpen. Platt og kjedelig. Bandet som engang laget istapper på ryggen har nå plantet begge beina godt nedi pop gjørma, og det ser ikke ut som de kommer seg opp heller. Bent Sæther var en habil låtskriver, men nå en skygge av seg selv. Rautende og upersonlig. Snah kan faen ikke spille gitz på denne skiva. Nei skrekk og gru!! Bruk heller penga på u-hjelp eller noe. Ikke kast dem! For det er det du gjør om du kjøper dette mølet!