• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• lesernes lister
• kontakt oss

Audunbakken 2009

Drar du på festival i skogen i Odalen så kan det hende at de innfødte legger merke til at du ikke er en av de, og da har du noe å se frem til.

Øyvind Rones 

Del på Facebook04.08.09

Foto: Michaela Klouda/Audunbakken (klikk et bilde for å se flere i galleriet)

Det siste man kan skimte av sivilisasjonen er en skole gjennom noen trær. Inngangsporten er pyntet som en portal til en annen tid og definitivt et annet sted. For når man går oppover denne bakken og dypere og dypere inn i skogen så innlemmes man gradvis i et eksklusivt lite samfunn der samtlige er glade og fornøyde. Livet utenfor skogen snakker vi ikke om, ikke nå.

Årets utgave av Audunbakken hadde om lag 550 besøkende, og må da regnes som en av de mindre festivalene her til lands. Og man kan kanskje lure litt på profilen festivalen kjører når det gjelder band, men etter å ha snakket med noen av de innfødte så ble det klart at svært mange bryr seg fint lite om hvem det er på scenen så lenge det er bra og fint og tøft.

Det betyr heldigvis ikke at bookingansvarlige tar jobben sin mindre alvorlig, for det har da jammen vært fine navn på den flotte plakaten også på Audunbakken. Som i år hvor de norske legendene Backstreet Girls fikk æren av å toppe plakaten. I tillegg fantes det et bombesikkert kort i Anton Ruud & The Wrong Way Home og de erfarne nybegynnerne i Izakaya Heartbeat. Talentet Jens Carelius fikk også invitasjon, og om man nevner blant andre Graceland Mayhem, Hanna von Bergen og Onkel Jørn, så ser man at de spenner vidt med det lille de har. Og det enkle er da ofte det beste, det er det absolutt ingen tvil om.

Hver eneste plakat og hvert eneste skilt i forbindelse med festivalen er håndlaget og dekorasjonene går for det meste i syttitallsmønstrede stoffer, og maten som serveres er blant annet lapskaus. Og med en drøss sofaer og stoler rundtomkring på området så er det bare å konstatere at det er dønn gjennomført.

Pust-i-Bakken-konsertene

Og underholdningen begynte tradisjonen tro i bakken på vei opp til det sjarmerende festivalområdet. Først var det Hanna von Bergen som hadde bortimot magisk forførende kraft der hun satt på en stol under en stålampe og klimpret på sin mbira. Mbira er altså et heller lite kjent instrument, og stammer fra Zimbabwe. Paralellene til en annen klimprende forførerske var påtagende, for Joanna Newsom var nesten tilstedet i ånden her, men det var uansett herlig satt-på-spissen-naivt og vakkert fra den unge damen.

Så var det ikke langt å gå før lokalberyktede Roger Græsberg Pro Country Bonanza hadde okkupert midtre del av bakken. Og de var uten tvil publikumsvinneren i bakken, selv om Onkel Jørn gjorde en iherdig innsats med sine hjelpere rett oppi høgget. At de leverte en privatforestilling med Dyrene I Afrika for groove, satte jeg selvfølgelig ekstra stor pris på.

Ferskingene og veteranene

Ulempen med å bli distrahert på denne måten i bakken er at man fort glemmer at stortalenter som Jens Carelius spiller på scenen lengre inn i skogen. Siste halvdel av hans sett hørtes like fullt solid og særs passende ut, om enn i litt døsige omgivelser. Izakaya Heartbeat ble offer for samme behandling, eller ikke-behandling, fra et publikum som vel ikke var der. Bandet som fortsatt kunne telle alle sine konserter på en hånd leverte likevel en konsert som lover ekstremt bra for den kommende debutskiva. groove tok en prat med guttene i Izakaya Heartbeat under festivalen, det kan du lese i en egen artikkel før du vet ordet av det.

Og jeg har ikke engang tenkt å begynne å forklare hva forestillingen til Flukt gikk ut på, ut over at den het Trailer Trash Truth, og inneholdt en riv ruskende gal dame, en død mann ferdig omrisset med kritt, flyvertinner, en campingvogn og en fiffig elektrolydmaker. Men det er for all del lite som slår følelsen av å være herlig forvirret midt ute i skogen i Odalen, helt ærlig. Akkurat når ting ikke kunne blitt mer surrealistisk altså.

Herfra og ut begynte det å ta seg opp foran scenen. Graceland Mayhem var vel mest av alt gøy å både se på og høre på enn å være en tvers gjennom musikalsk magisk opplevelse. Og bandet gjorde nok i så fall akkurat det de var hentet inn for å gjøre. Men det var først når Anton Ruud & The Wrong Way Home kom seg opp på scenen at alt virkelig stemte. En hel drøss karismatiske mennesker, og en drøss flotte låter gjorde at Ruud & Co nok stod for festivalens aller flotteste konsertopplevelse.

Veteranene i Backstreet Girls bekrefter at tidsreisen vi ble tatt med på da vi gikk gjennom inngangsporten er komplett. Vi beholder røttene i glade syttitall, og punken har akkurat rukket å satt sine første spor. Men de fleste band som har holdt på i over 25 år kan man vel tillate seg å ha begrensede forventninger til, så også med Backstreet Girls, men de dro faktisk til med en skikkelig gøy konsert. Vokalist Bjørn Müller er for så vidt underholdning nok i seg selv på måten han konstant trekker til siden av scenen for å skue verket når han ikke har en jobb å gjøre selv.

-Hvem er du for en da?

Det er nok ikke mange festivaler i dette landet hvor man blir gjenkjent som en ikke-lokal festivalgjenger når man står i baren. Jeg vet ikke om det betyr at jeg ikke er Odalen-materiale eller om det er en såpass intim festival at det vil bli sånn automatisk vet jeg ikke. Men det er i alle fall den mest gjestfrie festivalen jeg har vært med på, og anbefales på det varmeste dersom vennlige smil, uhøytidelig stemning, hjemmelaget lapskaus og flott musikk er din greie.

Det er nesten som den ultimate tidsreisen det man får være med på her. Langs en liten skogsvei og oppå toppen der stoppet tiden en gang på syttitallet, og hvert år får et behagelig antall besøkende nyte tidsreisen for alt den er verdt. Er du en av de så håper jeg bare at du vet å sette pris på det, for dette er den desidert hyggeligste festivalen jeg har vært borti.

AUDUNBAKKEN 2009: BACKSTREET GIRLS – IZAKAYA HEARTBEAT – ANTON RUUD & THE WRONG WAY HOME – GRACELAND MAYHEM – JENS CARELIUS – FLUKT – THE DESIBELS – NEVER KNOW – YOKO RÖD – HANNA VON BERGEN – ROGER GRÆSBERG PRO COUNTRY BONANZA - ONKEL JØRN – SIRI JOHANNESSEN

Feedback - lesernes mening

Per Even Lerdalen

2009-08-05?

Hva skjer med at dere ikke har skrivi om The Desibels som faktisk var det lokale bandet som spilte der?

Øyvind Rones

2009-08-06The Desibels

Det ble dessverre ikke tid til The Desibels denne gangen, kom frem litt sent og satt vel på dette tidspunktet enda lengre inn i skogen og gjorde et intervju med Izakaya Heartbeat. Så The Desibels får jeg nesten ha til gode, kanskje til neste år?

Audun

2009-08-06Flott

Veldig fint skrevet! Det du skriver er akkurat det vi prøver å oppnå når det gjelder profil og stemning, så da har vi fiksa det i år også. Hurra!

orgel-ole i the desibels

2010-02-07Jaja

Ser den, slikt skjer. Vet ikke om vi skal spille neste år jeg, men du får uansett komme igjen. er en heidundrendes kul festival, i år kommer the grand island.
Men hvis vi spiller, så skal jeg si i fra! Men jeg kan jo reklamere for at jeg uansett kommer til å stille opp med et prosjekt som musikk i bakken, i hvert fall. :3