Antimusikk og krigsmetal

Lasse Marhaugs Pica Disk med to ferske sjutommere. Vi har sjekket dem ut.

Når Lasse Marhaug med plateselskapet sitt Pica Disk ikke posisjonerer seg helt i front av noisefeltet med karrieredefinerende bokser av japanske støylegender eller plater av tunge navn som Hild Sofie Tafjord og Birchville Cat Motel gir han også en jevn strøm av merkelige små vinylsingler. Ikke for det, det er ikke akkurat baktropposisjonering dette, men heller en pussig motvekt og komplimentering av 10 CD-boks-inntrykket som er med på å gjøre plateselskapet til hva det er. Vi har hørt på høstens to ferske sjutommere fra Pica Disk.

Oren Ambarchi/Lasse Marhaug - Devil Wolf Men
Dette er den andre singelen fra denne duoen, og som den første, også utgitt på Pica Disk, er dette noe helt annet. Den første var noe helt annet i kraft av seg selv og i forhold til absolutt alt annet i hele verden, en triumferende uhørbar dose antimusikk "spilt" på innmaten av et piano. Dette er noe annet først og fremst i motsetning til denne første singelen, men også i forhold til det meste annet disse to herrene har gjort. (Selv om Marhaug har vært innom noe lignende i platene han har gitt ut sammen med Maja Ratkje.)

Så altså, det vi får er ukontrollert/kontrollert plunderphonics, feltopptakk og studiotrickery spilt inn under en turné de to gjorde sammen i Kina i 2005. Det høres ut som en collage satt sammen av høydepunkter fra turens eksotikaplatefangst, sentimental filmmusikk fra kung fu-filmer + diverse gråtende barn, bjeffende hunder, mjauende katter, eksploderende fyrverkeri og andre tilfeldig- og videverdigheter tatt opp på gata eller fra TV-en på hotellrommet. Halvparten av disse inntrykkene har jeg sikkert bare innbilt meg, slik er effekten denne musikken har på meg.

Selv om det bare er en kort liten vinylsingle skjer det så mye her at det føles som et helt album, om ikke en multi-CD-boks, og dette er jo en gave for alle oss med akkutt manglende evne til å konsentrere oss i mer enn fem minutter av gangen.

Will Guthrie - Spike-s
Guthrie kommer i likhet med Ambarchi fra Australia, men der stopper også likhetene mellom disse to singlene. A-siden består av ellevill tromming lagt oppå en crunchy drone. Det høres kanskje fryktelig simpelt ut når jeg beskriver det slik, men trommingen er virkelig ellevill altså, så ellevill at Pica Disk ser seg nødt å bruke begrepet "war metal drumming" i presentasjonen på nettsiden. Jeg aner ikke hva war metal er (og dessuten vil jeg nok foretrukket å ta med meg sekkepiper i krigen, men det får vi skrive opp i kolonnen for personlige preferanser), men det stemmer sikkert, og på en eller annen måte passer denne perkusjonsbonanzaen perfekt sammen med elektronikken. Dette er heller ikke en kort plate som føles som en lang, men en kort som føles enda kortere.

Og så plutselig er A-sida ferdig, på B-sida blir hele greia kjørt gjennom en kvern slik at bare splinter og fragmenter og stillheten jeg opprinnelig ikke la merke til blir igjen. Hadde det ikke vært for at jeg er en elendig og feig regelrytter skulle jeg hørt denne på feile 33 omdreininger i minuttet, bare for å få den til å vare lengre. Will Guthrie har bosatt seg i Frankrike, det forklarer nok en del.

Feedback - si din mening

Klikk her for å kommentere