• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• ekstranummer
• lesernes lister
• kontakt oss

4. desember: Angstfylte solskinnsdager

To skiver hvor angsten er fylt til randen, samtidig som den er gjemt i detaljene og fremstår som en lekker rød tråd. Et hjertelig velkomment gjenhør. PS: Vinnere av Doherty-konk er trukket.

Øyvind Rones 

Del på Facebook04.12.09

Melking og retrofetisjisme

Hele den vestlige verden har blitt profesjonelle postmodernister. Det spiller ingen rolle hva vi vil være eller faktisk er, så lenge man kan begrunne det på et vis, og nesten bli et vandrende og pustende referanseverk. Man kan komme seg unna med det meste kan det virke som. I tillegg er fortiden en del av nåtiden mer enn noen gang før, nettopp fordi vi understreker her og nå at dette var der og da. Forvirret? Ja, for all del, det er helt greit. Det har jeg vært i mange år nå. Men vår elleville retrofetisj er interessant i så måte, både på godt og vondt.

At Sunny Day Real Estates to første album, Diary og LP2, nå er tilgjengelige i flotte nye innpakninger er en lettelse sånn sett. Den nye bølgen av såkalte emo-rockere har vel satt de gamle heltene i skyggen lenge nok. Og man vil jo nødig være en av de som sier at ting ikke er som de en gang var, men ting er jo ikke som de en gang var. Er de vel?

Ting fra fortiden er og blir det samme, det er vel omtrent en selvfølge. Og Diary og LP2 er og blir landemerker innenfor emosjonell rock, uten tvil. På mange måter en del av et erketypisk amerikansk sound, som Sunny Day bassist Nate Mendel kanskje har melket for alt det er verdt sammen med en Dave Grohl i Foo Fighters.

Uansett om Sunny Day Real Estate sikkert blir ei melkeku basert på dette, så bør disse to skivene få den oppmerksomheten de helt åpenbart fortjener og ikke helt fikk i sin tid. Og Seattle-bandet hadde ikke de beste forutsetningene for å lykkes på den tiden. Hele verdens øyne var på Seattle, ja, men det var ikke akkurat på grunn av et lite småsutrete emoband.

Balansert uttrykk

Historien til bandet er fascinerende i seg selv. LP2 ble spilt inn og utgitt etter at bandet i teorien var oppløst, og var vel i så måte dømt til å få noe annerledes ved seg. Det er ikke fullt før det renner over, og Sunny Day Real Estate har vel i så måte funnet en måte å unngå at det renner over. Slik kan man si at de også unngår sjangerens sedvanlige svulstigheter både tematisk og musikalsk sett.

At vi blir tatt tilbake til tiden da emo ikke var hypermelodiøse halvgotere med alt for mye eyeliner er på høy tid. Når de subtile detaljene i komposisjonene er det som gjør sterkest inntrykk, og de samtidig greier å kle det i et svært spiselig og tilgjengelig uttrykk som gir nikk til både hardcore og amerikansk collegerock – ja da har man klassisk materiale på gang.

Sunny Day Real Estate kan nok høres besynderlig ordinære ut til å begynne med, det var ikke forelskelse fra første lytt for meg heller. De har en vokalist som i senere tid har blitt besudlet av store band, som Goo Goo Dolls og Matchbox Twenty, som har lignet særdeles mye. Men så snart de assosiasjonene er viftet bort fra bevisstheten, så sitter vokalen til Joseph Enigk som et skudd. En lettere hul stemme med den klassiske desperasjonen som for en gangs skyld ikke høres påtvunget ut. Men å sette standarder innebærer nødvendigvis en rekke intetsigende imitasjoner.

Nevnte retrofetisj drar frem mye unødvendig skvip fra fortiden som kanskje helst burde gå i glemmeboken, men noen ganger glimter det til. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette ikke var umiddelbare hitskiver, men det er tungvektere som ikke bør glemmes når Seattles storheter ramses opp.



1994 vs 2009

Både Diary og LP2 er plater som hyller en ungdomstid som en fase som helt åpenbart har sine baksider, men som like åpenbart er ekstatisk. Det gjør de uten å være sensasjonalistisk eller overdramatisk på noe vis. De makter å være kledelig pusete samtidig som de tar balletak på en tid som ikke alltid er like vennlig mot alle. Og det går da an å være eksistensiell og dramatisk uten å være vulgær, noe den moderne bølgen av emoband ikke har greid å bevise i særlig stor grad.

Det går an å være forvirret uten å føle seg lurt, og det går an å være poetisk uten å være en parodi. Og nå skal jeg ikke sitte her på en høy hest og påstå at emo i dag er lurerier og parodier. Men det er noe helt annet.

Jeg tror vi trenger Sunny Day Real Estate jeg. Jeg trenger de i alle fall, mye mer enn Foo Fighters som på sin side har latt det skli litt vel ut. Selve fortiden forandrer seg kanskje ikke, men sett i dagens lys kan ting både se og høres annerledes ut. Sunny Day Real Estate fremstår enda stødigere enn før, og det hadde ikke vært å forakte å få besøk av de i løpet av 2010. Dette er uansett to av årets hjerteligste gjensyn.

--
Vi har også trukket vinnere av en Pete Doherty syvtommer. Massiv respons, men bare fem stykker kan se frem til gave i posten. Det er:
Frode Tørresdal, Bergen
Kjetil J Halvorsen, Nesoddtangen
Nina Fridthofsdottir, Skedsmokorset
Ann Ellen Skagseth, Trondheim

Feedback - lesernes mening

strikecommando

2009-12-04Herlig gjenhør

Nydelig med litt omtale av et par klassiske skiver. De nye utgivelsene er innertiere for oss som ikke har vært villige til å betale flere hundre dollar for Diary og LP2 på vinyl tidligere. Definitivt et av 90-tallets mest undervurderte band. Reunion-turne i statene i høst, får bare krysse fingrene for at nok folk i europa husker dem til at det blir festivalbesøk i sommer. Enigk heter vel Jeremy, ikke joseph, men det blir jo flisespikking. Takk for trivelig morgenlesning