• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• ekstranummer
• lesernes lister
• kontakt oss

Konsert: Calexico

Showcase, So What!, Oslo 22/1-2003.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook24.01.03

11. februar slipper Calexico sitt fjerde ordinære album, Feast of Wire på City Slang her i Europa. Det er en utgivelse det er knyttet meget høye forventninger til - både av fansen og et stadig voksende publikum. Når til og med LørDagsrevyen stiller opp på So What!, så snakker vi ikke lenger om et obskurt ørkenband for de få. Akkurat det skyldtes nok heller Jens Liens kommende spillefilm Jonny Vang som har Calexico som et sentralt lydspor, men dog.
Som relativt stor Calexico-tilhenger mener jeg at The Black Light (1998) var en fantastisk plate, og at Hot Rail (2000) dessverre var noe av en skuffelse i forhold. Derfor stiller jeg mer åpen enn noensinne denne gangen, og møter Feast of Wire rett og slett med ganske stor spenning.

Vokalist og gitarist Joey Burns reiser rundt i Europa i første rekke for å snakke om den kommende platen, mens trommis John Convertino holder seg hjemme i USA som nybakt pappa. Sammen med gamle livekjenninger i Martin Wenk (trompet, vibes, samples - gjerne samtidig!) og Volker Zander (kontrabass/cello) gjorde Burns derfor en ganske så eksklusiv konsert i Oslo - og det som skulle være en times presentasjon ble til en fantastisk og fullverdig happening.

Burns var i strålende humør der han satt rigget til på scenen, han spøkte og lo med publikum, fortalte historier fra Nylon og nord-Norge(!), og virket i det hele tatt meget komfortabel og trygg med situasjonen. De fleste av låtene var, ikke overraskende, nye, og blir å finne på den kommende platen. Det er ikke lett å danne seg et inntrykk etter en slik førstegangslytting, og jeg kan egentlig bare melde at dette hørtes fantastisk lovende ut. Selv om ingen av fremføringene festet seg som en ny, umiddelbar Crystal Frontier eller Cable Hogue, så var det en groovy flyt eller en strålende skjønnhet som hele tiden var gjeldende. Versjonene vi fikk presentert var alle relativt korte, men konsise.
Burns opptrer mer og mer som en autoritet på scenen, og han har til og meg arvet noe av den surrealistiske væremåten til sin mentor Howe Gelb, uten at det virker påtatt, som når han lener seg over mot Wenk midt i en låt og hvisker, "we're running out of time... it's freejazz-time.."

De dro selvsagt også et par eldre og mer gjenkjennelige klassikere (Crystal Frontier), og til og med en Giant Sand låt, Wonder (sunget av Howe og Victoria Williams på Ramp, 91) som en hilsen til snart soloaktuelle Gelb.

Merk at Calexico kommer tilbake til Oslo med full besetning i april. Det er obligatorisk. For alle.