Konsert: Morrissey

Sentrum scene, Oslo, 6. april 2006.

Steven Patrick Morrissey. Mest kjent som Morrissey, eller Moz blant venner. I og med at jeg er en av de på fornavn med etternavnet kan jeg like godt si det med en gang; jeg var ikke på Morrissey-konserten for anmelde den. Jeg var der for å ha det veldig godt og veldig vondt samtidig. Og det hadde jeg.

Først skal det nevnes at Sentrum scene er et perfekt sted å ha en slik konsert. Etter at Rockefeller pusset opp stedet og tok over driften ligger alt til rette for at den gamle konsertscenen får en renessanse. Og rockepublikumet i hovedstaden bør være svært takknemlige for akkurat det. Et slags voksent Rockefeller (eller ungt Konserthus om du vil) har vært mangelvare, men problemet ser nå ut til å være løst. God lyd, god stemning og penere å se på enn de fleste andre konsertsteder i hovedstaden. Videre skal det også nevnes at den utsolgte scenen ble fylt av et svært entusiastisk og dedikert publikum som visste å sette pris på sin gamle, dog ungdommelige helt. Og han innfridde. Virkelig.

Ikke bare er Morrissey en levende legende med fortid i et av de (i ettertid) viktigste bandene i britisk pop/rock de siste 25 åra, han er også mannen bak en egen sjanger av feelgood møter feelbad når musikk møter tekst. Få har skrevet så mange vonde låter om å være utenfor alt, ulykkelig og forlatt på en så direkte og allikevel vakker måte. De siste åra har han nådd ut til et større publikum enn noen gang før og han fikk til og med en aldri så liten monsterhit med Irish Blood, English Heart et par år tilbake. Denne gangen var det den nye skiva sluppet et par dager før, Ringleader of the Tormentors som var alibiet for turneen og brorparten av låtene denne kvelden var også hentet derfra.

Ulastelig antrukket som alltid med et tight band i ryggen åpnet Moz med The First of the Gang to Die, og herfra og ut var kvelden en av de minneverdige. Hans særegne nærvær (som de fleste aritster og vokalister kan se langt etter) gir helt spesielle konsertopplevelser og som formidler er Morrissey virkelig eksepsjonell. Man mister aldri følelsen av autentisitet og sanger sunget hundrevis av ganger framstår like vonde og virkelige på sentrum scene som dagen de ble spilt inn. Mellom låtene gikk det i mannens noe sære interesser for bl.a Grand Prix og ironiske kommentarer til egne låter, men det underliggende alvoret alt Morrissey har gjort preges av forsvant aldri.

Den nye skiva har fått blandet mottakelse, men både Life is a Pigsty, Born Again viste seg å være gode live. Allikevel var det de gamle Smiths-låtene som brakte fram mest følelser i det engasjerte publikumet. Still Ill og Girlfriend in a Coma var blant høydepunktene sammen med You Have Killed Me, Let Me Kiss You og selvsagte Irish Blood, English Heart.

På en sånn kveld er det lett å glemme bandet, The Tormentros, men de var sterkt delaktige i at kvelden ble som den ble. Rutinerte og stødige med en dyktig trommeslager holdt de seg kledelig, men alltid tighte i bakgrunnen. Da siste akkord av Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me tonet ut vel 80 minutter etter starten kunne man strengt tatt ikke ønsket seg mer, annet enn enda et ekstranummer og en av skjortene mannen har for vane å rive av seg.

Det er bare å glede seg til Øya, selv om jeg ser for meg at Morrissey er en av artistene som passer enda bedre innendørs en forblåst kveld på en akkurat passe stor konsertscene.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Silverchair - Diorama

(Atlantic)

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Flere:

Band of Horses - Everything All the Time
Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot