• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Social Distortion, Rockefeller 30.juni

Bandets innovative dager virker over, og Social Distortion leverte et todelt sett med variende grad av hell.

Robin Sande 

Del på Facebook01.07.09

Alle bilder: Ole-Tommy Pedersen

Som Mike Ness, frontfigur i Social Distortion, selv sa da han introduserte ekstranummeret Alone and Forsaken, en coverlåt av Hank Williams; inspirasjonene våre er mange, fra Stones til Ramones, til Johnny Thunders. Men uten denne mannen, ingen Sid Vicious.

Grunnen til at jeg begynner med å peke på inspirasjonene til Social Distortion, er at bandets innovative dager virker over.

Deres siste album, Sex, Love and Rock `N Roll (2004), er som tittelen indikerer ikke akkurat nyskapende, og minner mer om noe fedrene til Blink 182 kunne komponert. Allikevel har Social Distortion opp gjennom tiden spilt på mange strenger. Rockabilly, blues, country og punk er sjangre som både beskriver publikummet på Rockefeller og deres fem tidligere, og desto bedre, album.

Allerede som andre- og tredjelåt kom klassikerne Another State of Mind og tittelsporet, Mommys Little Monster fra bandets debutalbum (1983). Selvfølgelig er dette upåklagelig, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor bandet har vært til stor inspirasjon for blant annet Guns ´N´Roses. For meg personlig, som for noen år siden så Backyard Babies gjøre en cover av Mommys Little Monster på John Dee, gikk det også opp et lite lys: Hele bølgen av skandinavisk rock som kom på 90-tallet har noe å takke Mike Ness for.

Låtene blir raskt fulgt opp av Sick Boys, hentet fra bandets selvtitulerte album fra 1990. Dette albumet, sammen med Prison Bound (1988) og Social Distortion fra 1990, er mer inspirert av country/rockabilly, og inneholder også en fantastisk cover av Johnny Cash`s Ring Of Fire.

Det er imidlertid et ganske markant skille når oppfølgerne til Ring Of Fire, er Reach For The Sky og Highway 101, begge fra siste albumet. Borte er roots-inspirasjonen. Isteden minner dette mer om skate-punk for refrengglade hanekam-punkere.

Poenget er at denne konserten var todelt. Det er fra de tidlige albumene, hvor Social Distortion bruker sine inspirasjoner klokt og samtidig inspirerer, konserten skaper interesse. Låtene fra det siste albumet gir meg bare vond smak i munnen. Det er i det hele smertefullt å se poging og allsang til noe som like gjerne kunne vært Blink 182; la la la la la la la la I`m chasing nickels na na na na na na...