Håkan Hellström, USF Verftet, 29. januar 2009

Håkan Hellström besøker Bergen en mørk januarkveld. I bagasjen har han en litt schizofren forestilling, med plass til både fest og ettertanke.

På scenen står nio grabbar. Nio kompisar; nio män. Nio stycken som har levt livet; som har saker att berätta. Dom har én sak gemensamt; sin oändliga och obetingade kärlek till Götet, Göteborg, staden i deras hjärtan. Denna gången har dom stuckit utomlands; och sprider sin kärlek, sin glädje.

Som en eksil-göteborger er det alltid staselig å støte på Håkan Hellström på konsert. Når jeg savner den fantastiske byen på Sveriges vestkyst blir Håkan min kanal tilbake til pubene, gatene, avenyene, havet, humoren og omsorgen.

Torsdag 29. januar hadde Håkan og hans gjeng kommet til USF Verftets scene Røkeriet. Med seg hadde han et sprudlende band på åtte stykker. Den instrumentale arsenalet inkluderer trompet, saksofon, gitarer og diverse perkusjon. Hovedpersonen selv har fra tid til annen en gitar mellom hendene, men først og fremst konsentrerer seg han om de vokale oppgavene. Og Håkan er en av de mer overbevisende vokalistene jeg har sett på scenen. Fra tid til annen virker de sceniske sprellene utstuderte: knelinga framfor gitaristen, den uhemmede flørtinga med jentene på første rad. Men mest av alt virker det genuint og ekte. Det virker som om Håkan mener det han synger om. I alle fall stort sett.

Hellström har de senere åra gjennomgått en forvandling. Fra den hysteriske, unge, pubertale kidden med akutt kjærlighetssorg kledd i matrosdress fremstår han i dag mer som en trubadur og visesanger i en stolt svensk tradisjon, med røtter tilbake til Bellmann, Taube, men også med referanser til kontemporære svenske visekunstnere som Lars Winnerbäck. Musikalsk har han alltid vært en ubenhørlig tyv, og stjeler melodier, bassganger og rytmer over en lav sko. På et eller annet merkelig vis greier han imidlertid å forme uttrykket til noe eget; noe særpreget; mye grunnet hans uslepne og gjennomtrengende vokal.

Betegnende nok for Håkans forandring var det de fortellende, ettertenksomme visene som fungerte best denne kvelden. Den hjerteskjærende Jag hatar att jag älskar dig och jag älskar dig så mycket att jag hatar mig var for meg et av kveldens absolutte høydepunkt. Teksten blottlegger nakent Hellströms følelser; følelser som jeg tror har gjenklang hos mange mennesker; den har det i alle fall hos meg. Bandet samlet seg nydelig rundt Håkans vokal og understreket den blå stemningen ytterligere. En utvidet saksofonsolo satte prikken over i'en. Desverre virket ikke publikum særlig mottagelig for dette denne kvelden.

Det ble etter hvert åpenbart at de fleste bergensere fortsatt anser Hellström og hans orkester som et partyband. Stemningen og allsangfaktoren ble helt klart høyest under hitene, slik som Känn ingen sorg för mig Göteborg, Kom igen Lena og En midsommarnatts dröm (forøvrig avsluttet humoristisk med en honky-tonk-outtro, med påfølgende latter fra scenen. Morsomt!). Desverre var det også her Hellström viste seg minst inspirert, og det virket som han kjedet seg, noe jeg virkelig ikke laster ham for.

Konserten fokuserte ikke, i særlig grad, på låtmateriale fra hans siste album, För sent för edelweiss. Jeg synes at dette er en av hans svakere plater så langt, og savnet derfor ikke dette. Gledelig nok tok han imidlertid med seg en god slump låter fra hans tredje album, Ett Kolikbarns Bekännelser, et album der han i sterk grad lener seg på trubartradisjonen. Setlisten reflekterte sånn sett den musikalske forandringen som han har gått gjennom de senere åra.

Inntrykkene jeg sitter igjen med etter denne forestillingen er todelt. De kolossalt populære låtene fra de to første albumene ble, for min del, reduserte til show-pregede festlåter. Artig, i og for seg, men de virket ikke særlig ektefølte. Ihjelspilte? Meget mulig. Betegnende nok var det det disse låtene som tente publikum mest. Dette forteller meg kanskje at Håkan Hellström i Norge først og fremst er kjent gjennom radiospilling og sine store hits. De vare og såre balladene og visene ble merkelig pussig lunkent mottatt, som om publikum ikke kjente dem. Men det var disse låtene jeg satte mest pris på. Kanskje fordi de viste en ny side av Hellström: Alle vet at han kan stille i stand fest, men at han også holder på å utvikle seg til å bli en historieforteller av rang er kanskje ukjent for de fleste av oss.

Jeg tror de fleste som var innenfor portene på Røkeriet i går var fornøyde med å ha fått en god dose hysterisk, svensk festmusikk. Jeg, for min del, er også fornøyd. Men kanskje ikke av de samme grunnene som de fleste andre som var nede på den gamle sardinfabrikken denne mørke januarkvelden.

Alle bilder er hentet fra Håkan Hellström sin myspace-side


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948

(Normann)

En forbilledlig presentasjon og en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature