Rockettothesky + Hanne Hukkelberg, Rockefeller 8. januar

To av landets mest unike kvinnelige artister på samme kveld ble veldig stas, og en veldig selvfølgelig og fornøyelig åpenbaring.

Foto: Hilde Mesics Kleven

«I arrived in town with an electric toothbrush pressed up against my clitoris.»

Slik åpnet Jenny Hval aka Rockettothesky kvelden på Rockefeller, og fikk umiddelbart bekreftet at det skulle bli en aften litt utenom det vanlige. To sterke personligheter, to sterke stemmer, og to som på hver sin måte har gjort den norske undergrunnen spennende de siste årene.

Og det så nesten litt rart ut først egentlig. Jeg trodde verken Rockettothesky eller Hanne Hukkelberg var i stand til å fylle Rockefeller, og tvilte vel egentlig på at de kom til å greie det sammen til og med. Så feil kan man altså ta! Rockefeller var godt fylt opp, og det var noe med stemningen der i den forbindelse. Det var som om begge hovedpersonene tok det til et nytt nivå – et velfortjent nytt nivå.

Rockettothesky åpnet sterkt og åpenbarte seg slik hun har gjort før, som en av landets mest unike stemmer, men denne gangen i en ny arena. En liten omveltning som Hval og hennes to kompanjonger taklet med bravur uten å tape noe av det man kunne falle for i begynnelsen. Det ble en del nytt innimellom høydepunkter hovedsakelig fra det flotte 2008-albumet Medea.

Hukkelberg på sin side leverte også et komplett sett, selv om det gikk litt tregt i starten. Hun virket såpass satt ut over opplevelsen at det tidvis fremstod som en eksamenskonsert. Hun fikk imidlertid varmen i seg kjapt nok, og derfra og ut var det ingen tvil om at hun var der hun burde være.

Låtene fra Blood From A Stone gjorde seg ekstremt godt på Rockefeller, og da hun avsluttet hovedsettet med lekre Crack kunne det rett og slett ikke ha blitt gjort bedre. Det toppet seg kanskje enda mer da bandet kom tilbake og tok Break My Body, den fantastiske Pixies-coveren fra det forrige albumet, Rykestrasse 68.

Det var en liten transformasjon man var vitne til på Rockefeller. En som matchet både Rockettothesky og Hukkelbergs uendelige potensiale perfekt, og en som bekreftet begge til soleklare stolte bidrag til en norsk musikkscene som åpenbart er i stadig utvikling og med personligheter av internasjonalt kaliber. Forhåpentligvis i veldig, veldig mange år fremover.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Joe Henry - Tiny Voices
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland