• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Deerhoof, Blå 7. september

Ingen har skranglet, støyet, vært mer gjennomført, kontrastfylte, søte og morsomme på en gang - og gjort en like bra jobb med det som Deerhoof gjorde på Blå denne kvelden.

Øyvind Rones 

Del på Facebook08.09.09

Foto: Bjørnar Håland, klikk på et bilde for å se flere i galleriet

Så vidt jeg vet er det slik i alle fall, og tar jeg feil så vil jeg gjerne bli informert om åpenbaringen snarest.

Vi går en spennende høst i møte - konsertprogrammet blir bare sterkere og sterkere på tvers av byer, konsertsteder, sjangre og størrelser. Men Blå tok glatt det første stikket med Deerhoof, og det var nesten i boks på forhånd. Og på en mandag av alle dager! Men hver gang Deerhoof spiller opp til dans så er det helg uansett om det er mandag eller onsdag eller lørdag. Det spiller ingen rolle, rett og slett!

Deerhoof er i tillegg et band hvor samtlige er originaler på scenen, selv om det er vokalist/bassist Satomi Matsuzaki som stjeler mesteparten av oppmerksomheten. Hun har liksom stereotypen inne da - som på Basketball Get Your Groove Back hvor hun gjør en dans som ikke ville vært så oppsiktsvekkende om det hadde vært en treåring som hadde gjort det. Nå ligger det jo helt klart i låten også da, og hele vesenet til bandet. Og det er noe av det som gjør Deerhoof så elskverdig - måten musikken nesten foregår som en strøm av tilfeldigheter og observasjoner.

Det er få band som greier å balansere ufattelig banal humor med den überkule indieattituden - uten å fremstå i nærheten av selvhøytidelig. Dette via en evne til å bruke den klassiske japanske turist-mentaliteten som et våpen - gjennomført ned til minste detalj, den engelske aksenten er uten tvil en del av grunnen til at hun treffer så midt i blinken.

Spasmene og talene til trommis ekstraordinaire, Greg Saunier, er rett og slett ubetalelige. Det konstante smilet/anstrengelsesuttrykket fra øre til øre på gitarist Ed Rodriguez likeså. Det underfundige uttrykket på gitarist John Dieterichs ansikt, før han eksploderer ut av skallet sitt under en cover av The Ramones' Pinhead, hvor han tar over vokaljobben. For ikke å glemme ballgymnastikk og herlig barnslig hoppedansing med Matsuzaki. Det er vanskelig å se bort i så mye som ett lite sekund, for det man ser er som regel enten så deilig stilfullt eller så banalt morsomt at man nesten rødmer litt.

Man kan kanskje spørre seg hvorfor og hvordan blomster, pandaer, kaniner og basketballer går så godt sammen med spastisk og støyete pop, men forklaringen ligger bare i å se og høre dette med sine egne øyne og ører. De har holdt på i 15 år nå, og har blitt en aldri så liten institusjon i indierocken. Og de blir faktisk bare bedre og bedre, og må ha vært så nær toppform som man får det denne kvelden.

Det er nesten irriterende egentlig. Et band som til forveksling kan høres ut som noen som prøver å være så off som overhodet mulig, og ender opp med å høres halvlegendariske ut! Og det på en positiv måte. For det de gjør er det ingen som har gjort før dem, og de som forsøker å etterligne det kommer mest sannsynlig til å høres idiotiske ut.

Idiotiske er uansett ikke Deerhoof, for den var jammen halvlegendarisk denne konserten også. Ethvert sett som avsluttes med "Panda Panda Panda Panda Panda - Bye Bye!" ligger godt an til å ende slik også da. Hvis standarden nå er satt for konserthøsten, så kommer bakoversveis nødvendigvis til å bli jævlig trendy.