Oslo Jazzfestival: Arve Henriksen m/Helge Sten

Henriksen har et særs vinnende vesen, og hans uformelle tone med publikum bidrar sterkt til at man lytter ekstra når han også snakker med trompeten.

Henriksens to soloalbum, Sakuteiki og Chiaroscuro, er fylt med dype og sakteflytende improvisasjoner. I konsertsammenheng har han ofte videreført denne karakteristiske stilen på sin trompet, sammen med komp og effekter på boks. Så også på denne konserten på Oslo Jazzfestival. Tidlig i konserten tok jeg meg i å tenke at dette er en Henriksen-opplevelse med de samme komponentene han har vist fram før, og en tanke om at han trenger å fornye konseptet sitt for å holde det levende. Men det var før Henriksen startet med sin sarkastiske og kritiske form for humor, og før han introduserte Helge Sten på gitar.

Henriksen har et særs vinnende vesen, og hans uformelle tone med publikum bidrar sterkt til at man lytter ekstra når han også snakker med trompeten. For til tross for den innledende skepsisen greide han å overbevise undertegnede om at konseptet definitivt ikke er tømt. Henriksen spiller ofte på enkle ideer, som ganske enkelt å reversere et tabla-sample, og oppå det snakke med baklengsstemme, som en japansk shinto-prest, en joikende same, eller en messende araber. Han satt også i gang et tregt groove innpakket i et mykt og knitrende støyteppe, som han improviserte på toppen av. Lydbildet i dette tilfellet virket veldig enkelt, men det var uhyre effektfullt, og noe man kan bli stående å lytte til i evigheter uten å ønske seg annet enn en god stol å sitte i.

Straks humoren til Henriksen kom på banen løste liksom stemningen seg opp blant publikum i salen, og det å få publikum til å le mellom de musikalske numrene er åpnebart en god idé. Henriksens musikk er ganske lavmælt på sitt mest neddempede, men hadde en nål falt til gulvet ville man hørt det på denne konserten.

Helge Stens inntreden med elektrisk gitar og bottelneck gav en ekstra dimensjon til konserten. De to Supersilent-kollegene fant hverandre i nesten helt vektløse improvisasjoner, og tidvis kunne det minne om de letteste og mest ambiente partiene i Supersilent, men bare tidvis. Man kan kanskje komme trekkende med referanser som Brian Eno/Daniel Lanois' space-cowboy-ambient-album Atmospheres & Soundtracks (1983) for å sette et annet perspektiv, men det er egentlig unødvendig all den tid jeg betrakter Sten og Henriksens musikk som like interessant og behagelig for øret. Også har den humor, en undervurdert dimensjon blant seriøse utøvere.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo