Konsert: The (International) Noise Conspiracy, John Dee, 6-okt.-2004

O Bailan Todos O No Baila Nadie

Sverige ser ut til å fostre en skog av systemkritiske artister og band som sjangermessig spenner fra garagerock, hardcore, hip hop og jazz. Politisk sett kan det musikalske klimaet i Norge virke uhyre konservativt i forhold våre naboer i øst, selv om det selvfølgelig finnes unntak i den norske bandflora. Trenden i Norge er naturligvis rettet mot Bush-dynastiet samt "the post-9/11 mess", og blendet av medgangen som den globale opposisjonen mot Bushs USA har hatt, ser det ut til at den politisk bevisste musikalske intelligensiaen i Norge helt har glemt hva slags fohold som råder i vårt eget hjemland. Den er trygt å fyre løs mot de nykonservative i statene, mens deres åndsfrender her hjemme får operere i fred. Hvorfor er det slik at det må et band fra Sverige til for å bringe en smule sosial bevissthet inn på de norske rockescenene?

The (International) Noise Conspiracy, (T(I)NC), har i fem år preket et budskap som er mettet med politisk filosofi og idehistorie og vektlegger sin tilhørighet til sosialismen og anti-globailiseringsbevegelsen. Det tidløse kravet om at alle skal ha like muligheter og rettigheter er parret med en revolusjonær holdning og image, og står helt sentralt i alle sammenhenger de opptrer i. Og de er ikke redd for å si det høyt.

Drakten T(I)NC har pakket inn sitt budskap inn i på Armed Love, deres siste plate, er kanskje det musikalske motstykket til det radikale innholdet. Det er i stor grad rett fram garagepunk preget av lette refrenger med høy singalong-faktor, og i en linje fra deres forrige album, New Morning, Changing Weather, er materialet på Armed Love mer formelpreget og konservativt. Det gav også første halvdel av konserten preg av. Selv om intensiteten i framføringen og vokalist Lyxzéns gospelpredikant-lignende sceneopptreden holdt engasjementet oppe hos publikum, er nok deres siste plate altfor lite kjent i Norge til at publikum kunne gi den responsen T(I)NC til en viss grad er avhengig av. Det tok seg opp da bandet plukket fram Capitalism Stole My Virginity og Up For Sale fra New Morning, Changing Weather, og etterhvert ble stemningen elektrisk da killerlåtene Communist Moon, Black Mask og avslutningsvis tittelkuttet Artmed Love fra siste plate ble framført med inkorporete riff fra Deep Purple. Alle spor som står ut fra siste plate og låter mer funky og rytmisk enn de mer statiske garagepunkinspirerte låtene. Som T(I)NC hevder selv; man må kunne danse til revolusjonen.
Som sist; en forrykende konsert med en viktig overbygning.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Samara Lubelski - The Fleeting Skies

(The Social Registry)

En makeløs ode til naturen, som bergtar og forvirrer.

Flere:

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool
Diverse artister - If I Make It Through Christmas