Konsert: José Gonzalés

Garage, Oslo, 17/2-2004

Svenske Gonzáles har gjort en del konserter i Norge de siste månedene, inkludert to jobber på siste By:Larm. Han faller nok ikke inn i den sekken norsk musikkbransje plukker sine nye satsningsobjekter fra, til det er nok hans sceneopptreden og musikk for innadvendt og beskjeden.
Gonzáles har allikevel rukket å sjarmere en voksende del av det norske publikum siden han gav ut Veneer mot slutten av 2003. Et fullsatt Garage viste ihvertfall å sette pris på Gonzáles kjærlighetssanger, og målt etter responsen på flere av låtene har åpenbart mange gjort seg godt kjent med Veneer. Gonzáles befinner seg nærmere den Sør-Amerikanske og britiske enn den nord-amerikanske sanger/låtskrivertradisjonen. Nick Drake og John Martyn kan være antydninger til et landskap Gonzáles befinner seg i; han har den følsomme touchen både i stemmen og på gitaren, selv om låtene på ingen måte er Drake-kopier. Gonzalés har også noe av den sensitiviteten og tilstedeværelsen til eksempelvis brasilianske Caetano Veloso, og flere andre Sør-Amerikanske visesangere. Gonzáles antydet ved et enkelt tilfelle vilje til å utforske lyder i gitarkassen, noe som var et svært vellykket grep for å utvide bredden i klang og lydbilde. En større orientering den veien kunna kanskje vært fruktbart for Gonzáles. For helhetlig sett er det ikke veldig stor variasjon i låtmaterialet. Det skyldes kanskje min posisjon bak i lokalet som bidrar til tilsløre viktige nyanser, men Gonzáles spilte ikke på noe stort repertoar med stemmen. Rekkevidden spiller kanskje en underordnet rolle når man er i besittelse av en myk, forførende og sensitiv stemme som Gonzáles. Allikevel savnet jeg litt temperatur...

Gonzáles fremførte stort sett låter fra sitt siste album. I tillegg dukket det opp en coverlåt av The Knife, som også er på Veneer, samt Love Will Tear Us Apart av Joy Division, Born in The USA av Springsteen, og som siste ekstranummer en av de første hitene til Kylie Minogue. Love Will Tear Us Apart var en de kjedeligste arrangerte låtene denne kvelden. Hans egne låter er preget av detaljrikdom og personlighet, noe han ikke greide å tilføre Love... Best respons fra publikum fikk Gonzáles på Born in The USA, ihvertfall umiddelbart. Gonzáles unnlot å synge refrenget, antagelig som en kommentar til den amerikanske patriotismen, og den noe feilaktige annektering av denne låta til inntekt for USA i Reagan-perioden. Litt allsang stilnet hen da de skjønte Gonzáles tegning.
En fin time med José Gonzáles. En time som hadde rekkevidde og spenn, men riktignok i veldig små doser.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


ballboy - The Royal Theatre

(SL)

Bm: Mektig gitarpop fra Skottlands best bevarte hemmelighet. Trenger norsk distributør.

Flere:

The Modern Lovers - Modern Lovers
Orchestra Baobab - Pirates Choice