Konsert: The Donnas

18/9-03 Rockefeller, Oslo.

Så var det tid for at amerikanske The Donnas skulle få vise seg fram på stor scene i Oslo. Sisteskiva, Spend The Night, har medført stor rekruttering av fans og dermed er det slutt på trange kjellerlokaler når Europa står for tur.

Jeg ankom like etter at oppvarmingsbandet hadde forlatt scena. Ingen av dem jeg slo av en prat med i pausa kunne si noe fornuftig de heller. Så når det gjelder White Light Motorcade er jeg fortsatt like blank.

The Donnas kjører et ganske basic rock’n’roll-sett. Ingen pyro, ingen fargeglade bannere eller påkostede kostymer. Bare fire jenter med tøff rock i blodet og de riktige poseringene. Settet var stort sett basert på nytt materiale, og strakk seg (så vidt jeg fikk med meg) aldri lengre tilbake enn 1999-skiva Get Skintight.

Med klassiske moves og godt humør gjorde bandet en ganske god jobb. Problemene var heller tilknytta de som hadde lydansvar. Som en del ganger tidligere var lyden på Rockefeller dump og underlig. Vokalist Donna A. forsvant litt i denne vattinnpakka duringa. Selv om det var stor grunn til å kose seg, kan det hende at det var dette som la en demper på deler av publikummet. Bandet sleit nemlig litt for å få bevegelse i de betalende.

I tre kvarters tid fyrte de fire Donnaene av AC/DC-influert rock av høy klasse. På et tidspunkt tok jeg meg i å tenke på Donna A. og Donna R. som nieser til henholdsvis Bon Scott og Angus Young. Da var det imidlertid på tide med kveldens andre skuffelse: Når publikum hadde blitt litt småsvette valgte bandet å avslutte. Til tross for de to ekstranumrene var jeg ikke helt fornøyd. En time, inkludert ekstranumre er i underkant av hva man forventer seg.

Et band med omtrent ti års liveerfaring og fem skiver i ryggen burde ha utholdenhet til mer enn dette.






comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rockettothesky - Medea

(Trust Me)

Iskald og stemningsfull tragedie, fra en musikalsk dramaturg som ikke bare kjenner teorien, men også kan spille musikken.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
The Machines - Stereotypes