Good Vibrations Festival 2006 (del I)

Festival: Sidney Myer Music Bowl, Melbourne, 12.februar 2006.

Det var med relativt dårlige forutsetninger jeg dro til årets Good Vibrations Festival med tanke på at kun fire-fem navn på lista var i nærheten av å være kjent for meg. James Brown sto øverst på programmet, eller det sto vel rettere sagt James Brown – the Godfather of Soul, for å være helt nøyaktig, i tilfelle noen skulle være i tvil. Litt lengre ned, under navn som Shaun Ryder & Kav og Talib Kweli - fant vi Datarock, som har hatt et fantastisk 2005 her i Australia.

Denne suksessen ble bekreftet da radiokanalen Triple J hadde sin kåring av årets låt 2005 ved at publikum stemmer frem sine favoritter. Computer Camp Love endte opp på en finfin tolvteplass. Timingen kunne ikke vært bedre, for to uker etter kåringen var Datarock på sin første turné i Australia.

Du kan lese mer om Datarock/intervju med Fredrik Saroea i en egen artikkel.

Happy Mondays er sammen igjen, men Shaun Ryder har holdt seg opptatt også uten sine gamle venner fra Manchester i det siste. På denne festivalen var han satt opp sammen med sin DJ-kompis Kav Sandhu, og det var for min del kun for å få et lite glimt av en gammel helt jeg stakk innom en liten tur. Dare, hitlåta som Ryder gjorde sammen med Gorillaz, var hva de spilte når vi ankom. Mannen så ganske sliten ut, men det er vel nesten sånn at han kan få lov til å være det også. Jeg gleder meg nok en del mer til han kommer tilbake neste gang, sammen med Glen Whelan og Bez – noe som visstnok er på plakaten i juli i Australia. Et DJ-sett med Shaun Ryder var nemlig like interessant som en hvilken som helst nattklubb-DJ. Nei, håper ikke dette var et tegn på hvor meningsløs en ny Happy Mondays skive kommer til å bli.

Dagens mest sagte ting, utenom "Get up - Get on up" var uten tvil James Brown. Etter at bandet hadde jammet i gode fem minutter, kom det en mann i hvit dress spaserende ut på scenen. Jeg skal ikke påstå at det å introdusere gudfaren av soul er en enkel oppgave, men denne hvitkledde mannen lot oss sannelig ikke glemme hvem det var som skulle på scenen. Stemningen blant publikum ble pumpet opp i skyene av dette, og når en rødkledd Brown kom ut på scenen eksploderte publikum fullstendig. Legenden hadde med seg et solid band som pøste ut den ene soulklassikeren etter den andre. Åpenbare publikumsfavoritter var selvfølgelig I Feel Good og Sex Machine, som begge ble dratt ut i det uendelige. Brown begynner å bli en gammel mann, men har fremdeles et nærvær på scenen som ikke er enhver 72 år gammel mann forunt. Det kan være det at hele legendegreia som gjør det, men det blir noe spesielt å se gamlefar selv stå på scenen rett foran deg.

Festivalen i seg selv ligger idyllisk til og fungerer nok til mange forskjellige formål. Mitt ble å se de få tingene jeg ville se og i mellomtiden slappe av på gresset i parken og nyte det at Heineken var en av hovedsponsorene. Det at man kan drikke en kald øl mens man nyter musikken er jo også et pluss (i motsetning til en annen festival her nede, nemlig Big Day Out) Jeg gir i alle fall en tommel i været for Good Vibrations jeg altså!

Foto: Eva Boholm


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo