Intervju: Defender

Håkon Gebhardt har alltid lekt med musikken, og nå leker han med musikk han lagde for mange år siden - på Gebhardts utradisjonelle vis, selvfølgelig.

Relaterte sider:

Defender

Senest på Øya i sommer var det nostalgisk lykkerus og ekstatisk gjensynsglede, da band som Pavement, The Stooges og The Specials entret scenen. Tidligere har vi sett Pixies, Dinosaur Jr., The Sonics, Madness og utallige andre besøke middelalderparken på ”best of”-reiser gjennom festivalsommeren. Da var det kanskje ikke så sjokkerende og se Håkon Gebhardt gjenforenes med Motorpsycho til et to timers gjensyn med legendariske Timothy's Monster på avslutningsdagen. Like gledelig var det allikevel.

Men Gebhardt prikker likeså godt inn enda en reunion denne høsten. Denne gangen handler det om 17 minutter med absurd ”trashgrass” når gamlebandet, Defender, spiller sammen igjen 22 år etter forrige opptreden.

Naturlig at vi hang oss på trenden

- Det var vel et resultat av at tiden har gått og at alle Defenders samtidige band nå har sin andre vår, med reunions over en lav sko. Vi følte at det var naturlig at vi hang oss på trenden, forteller Gebhardt, som har overlatt stikkene til Mika Martinussen og selv konvertert til Banjo for anledningen.

- Samtidig fikk Defender aldri gitt ut noe skikkelig da vi holdt på, så det var rettferdig overfor låtene, "fansen" og oss selv at musikken vår ble festet til rillene, slik at vi kunne få en dokumentasjon av det vi holdt på med den gang. Men det tok jo en helt ny retning, så da ble det et kick og ikke et rip off av noe gammelt oppgulp.

Det var nemlig ikke bluegrass det handlet om, da trioen startet opp på midten av 80-tallet. Da var det band som Venom, Carnivore og Testament som hadde størst innflytelse på gutta. Skrik, riffing og frenetiske trommegrooves var essensielle ingredienser.

- Det ble lite damer, lite gutter, lite penger, og mye øresus. Men det var jævlig gøy å knuse gitarer, og skrike så det ristet i endetarmen. Vi følte en enorm glede og frihet. Det var en upløyd mark, hvor vi kunne sette reglene for hvordan det skulle låte. Det var kaos med en viss struktur når Defender gikk på scenen.

Det var jo ikke meningen at dette skulle bli ei plate

På Avalanche Pour L'amour er metallvokalen beholdt mens banjo, vekselbass, metallriffing og risteegg går hånd i hånd. Det dreier seg om Trash metall og bluegrass i skjønn (alt ettersom) forening. Det vil si Trashgrass.

- Det var nok aldri snakk om å gjøre dette helt konvensjonelt. Trioen, med Gebhardt på banjo og diverse, Tore Morten Andreassen på gitar og nevnte Mika Martinussen på slagverk, har jobbet på svært mange ulike musikalske arenaer i de 22 pauseårene. Det lå i kortene at dette måtte bli ”something completely different”.

- Vi måtte bare sette oss ned med noen instrumenter å se hvor det tok oss. Men vi hadde snakket om at vi ikke ville bruke tradisjonell instrumentering. Vi ville heller spille på de instrumentene som er hovedinstrumenter i dag, slik at det kanskje kunne bli et utrykk vi ikke hadde jobbet med tidligere.

At det skulle bli et album ut av galskapen var allikevel ikke et umiddelbart tema.

- Vi spilte inn og jammet slik at vi fikk noen gode grunnskisser av låtene. Så ble det en runde med klipping og liming for å få en viss struktur på skissen. Da var det lettere å høre hva som måtte legges på for at det skulle ta en form og en retning. Tror vi fikk litt sjokk over hvor tøft vi følte det kunne bli ganske kjapt. Det var jo ikke meningen at dette skulle bli ei plate, bare noen artige dager i studio for å leke litt med gamle riff.

Artig ble det i hvert fall. Ut i fra videodokumentet på Adressas nettsider var det utvilsomt et energiboost og jobbe fram lyder i studio. Gebhardt har foruten en mengde obskure Motorpsycho B-sider (ingen EP uten et 4-spors Gebhardt opptak) og HGH utgivelser, også et mildt sagt lekent soloalbum på samvittigheten. På Gebhardt Plays With Himself serverte han en lydcollage av tegneseriesoundtracks og banjomotiver mens kjøkkenutstyr og barneleker var en integrert del av besetningen.

Går du alltid inn i prosjekter med en sånn lekenhet?

- Det fine med denne jobben, som freelance musiker og produsent, er at det meste føles som lek. Så dette er nok en typisk oppførsel i studio. Vi leker frem lyder og finner ut hva som får låtene til å funke. Men studio er også en påkjenning, fordi det er et forventningspress, og det koster mye penger å holde på der. Det kan fort bli en jævlig trykket stemning når ting ikke fungerer, og da lønner det seg å ha noen saker som lager rare lyder. Litt latter er den beste medisin mot studiopsykoser!

Om Defender skulle ta en Motorpsycho og spille plata i sin helhet (og det er de vel strengt tatt nødt til) skal det nok likevel mye til for å gjøre en identisk gjengivelse. Her er det lag på lag med lyd, fantasifull perkusjon og samplede opptak fra lokalradioen på 80-tallet. Bandets releasekonsert på Bastard bar i Tromsø var uansett en fornøyelse.

- Dette handler om energi, og det har vi mye av. Om det ikke låter som på plate, så skjønner man allikevel at dette er Defender som prøver å gjøre noe som ligner på det som er på plata! Feedback på konserten var overveldende, men det var nok et visst alkoholinntak på publikummet. - og bandet, legger han fort til.

Blir det flere konserter fremover?

- Dersom plata selger hadde det vært knall å spilt flere konserter, men da bør det ligge noen millioner å vente i enden av turneen! Kanskje en farvelturné?

Gebhardt kommer uansett ikke til å ta pause med det første. Som produsent for en mengde country og bluegrass artister, trommis for Motorpsycho, låtskriver og bandmedlem for Elisabeth Andreassen og kaptein på bestillingsverket, Rock Furore, har han en av de mer absurde Cv´ene i norsk musikk. I tiden fremover dreier det seg først og fremst om produsentarbeid.

- Nå er jeg akkurat i mål med Ida Jenshus nye skive, og nå er det mix av Stian Fjelldal som har vært og spilt inn ei fantastisk plate hos meg i sommer. Men jeg håper å kunne bruke mye tid i studio som produsent for andre fremover. Jeg har vært på reise i 20 år, og kunne tenkt meg mer jobb i Trondheim. Vi får vente og se, men akkurat nå vet jeg ikke hva som skjer fra nyttår.

- Noe dukker alltids opp, avslutter han.

Avalance Pour L'Amour er ute nå via Mas-Kina Recordings/Musikkoperatørene, kun på vinyl.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo