• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: Neu! / Hallogallo

Vi møtte Michael Rother og Aaron Mullan, som snakket ut om turnéen som kan vare evig, friheten til musikk og at Grateful Dead og Jefferson Airplane er flymusikk og lite annet.

Morten Skogum 

Del på Facebook08.10.10

Foto: Morten Skogum

Under årets NuMusic stod kulthelten Michael Rother på Folken scene i Stavanger for å presentere Neu!’s musikk live, noe som ikke er blitt gjort på over 35 år. Bandet ble formet i 1971 etter at Rother og Klaus Dinger brøyt ut av Kraftwerk på grunn av uenigheter om gruppas musikalske retning. Til tross for bandets korte karriere på fire år (denne gangen som følge av uenigheter mellom Dinger og Rother), har Neu! hatte en betydelig innflytelse i musikkhistorien. Iggy Pop, David Bowie, Sonic Youth, Radiohead og Joy Division er noen av artistene som har latt seg inspirere.

Med utgivelse av en eksklusiv vinylboks som samler Neu!’s plater er Rother klar for turné. Som eneste gjenlevende etter at Dinger døde i 2008, har han med seg Allan Mullan fra Tall Firs og Steve Shelley fra Sonic Youth.

Never ending tour uten noen plan

Hvordan går turnéen?

- Det er noe helt annet nå enn tidligere da vi spilte live med Neu!. Folk var entusiastiske i forhold til platene, men ingen brydde seg om konsertene. Vi klarte heller ikke å reprodusere musikken på scenen, med bare to stykker. Når det gjelder Harmonia var det ingen som brydde seg. Nå tar folk det godt i mot, både de som kommer på konsertene og andre musikere. Det er liksom en sen belønning for meg.

Hva var motivasjonen for å starte opp?

- I fjor sluttet prosjektet med Harmonia, så jeg begynte å jobbe med den nye vinylboksen. Det tok meg rundt ni måneder. Mullan møtte jeg da han mikset for en Harmonia-konsert på ATP i New York, og etter noen glass ble vi godt kjent. Vi holdt kontakten, og han tok meg med i studioet til Sonic Youth hvor jeg ble kjent med Steve (Shelly). Vi pratet løst om at det hadde vært kult å spille noe live sammen, så da arbeidet med vinylboksen gikk mot slutten ble jeg mer og mer gira. Dermed foreslo jeg det i februar, og noen arrangører begynte å vise interesse. NuMusic var faktisk blant de aller første.

- Og det var ikke spesielt vanskelig å si nei. Nå skal vi også spille noen konserter i Sør-Amerika, så det er flere og flere som melder sin interesse, skyter Mullan inn.

Så dere har booket flere konserter enn det som i utgangspunktet var klart?

Uviten og forbauset blir jeg møtt av latter fra både Rother og Mullan.

- Haha, det er ikke noen plan. Det har aldri vært noen, og vil aldri bli noen. Du våkner opp om morgenen, sjekker mailen og plutselig ligger det en forespørsel der. Før du vet ordet av det har det blitt en turné.

Den kan altså vare evig?

- Hehe, den kan vare et helt liv. Vi holder på så lenge det er gøy, og dét er det nå. Jeg har holdt på slik i 30 år, så hvorfor ikke livet ut? Men både Mullan og Shelly har sine prosjekter. Sonic Youth stikker i studio en gang i løpet av neste år, og det tar selvsagt mye tid. For min del er dette nå mitt eneste prosjekt. Og jeg liker det, så får vi se hva det blir til.

Og du blir kanskje med Sonic Youth som lydtekniker?

- Hvem vet, responderer Mullan med et halvt hemmelighetsfullt, halvt likegyldig smil.

Pakistan, frihet og metaforer i lange baner

Ved noe mystiske omstendigheter gikk et samarbeid mellom Rother og David Bowie på slutten av 70-tallet i glemmeboka, mens et storartet samarbeidsprosjekt med Brian Eno ble noe av. Med en innflytelsesrik og banebrytende posisjon i musikkhistorien tenker jeg at Neu! er et band med en sterk mening om hva musikken egentlig dreier seg om. I et forsøk på å spore musikerne over på dette, spør jeg derfor om hvilke tanker og følelser de har om musikken Rother en gang var med å lage, og de begge nå framfører:

- Jeg har gjort dette i hundre år nå. Det er en naturlig del av meg, slik det alltid har vært. Neu! dreide seg aldri om å gjøre noe bestemt. Det har vært en frihet ved det hele tiden, slik det også er i dag.

- Det er som å hoppe inn i en elv og la seg drive med. Plutselig kommer det en strøm, så er jeg tilbake i den samme flyten igjen. Det er bare sånt som oppstår, noe som kommer av seg selv. Så renner elven etter hvert ut, og en ny elv blir til en annen sang.

Rother nikker anerkjennende som en nordisk konserttilhenger til Mullans bildebruk.

- Noen musikere og kunstnere lager alle disse reglene for seg selv, for å tvinge seg til å tenke nytt og kreativt. Det virker rimelig motstridende i forhold til deres tilnærmingsmåte?

En nærmest sjokkert Rother responder.

- Jeg ville aldri forsøkt å tvinge fram noe kreativt, da tror jeg det ville blitt dårlig. Akkurat når det kommer tror jeg beror på situasjon til situasjon. Plutselig kan noe dukke opp, du er i en stemning. Følelser som du plukker opp fra det som omgir deg. Som regel er jeg i godt humør. Kommer det noe kult ut av det er jeg bare lykkelig for at det kom. Musikken jeg lager er en slags reaksjon på situasjonen og stemningen jeg er i, og den er som oftest ubevisst.

Jeg har lest at den spente politiske stemning, med etterkrigstidens Tyskland og Baader Meinhof, spilte en rolle for Neu!’s musikk, samt inspirasjonen fra pop-art scenen med Andy Warhol. Er det noe kulturelt eller politisk som inspirerer dere i dag?

- Det er vanskelig å si i nuet. Trolig lot vi oss påvirke av omstendighetene på 70-tallet i Tyskland. Og Dinger var blant annet opptatt av Warhol. Slik vil det alltid være. Man plukker opp noe, samme hvor man er. Alt som berører sjelen din vil påvirke deg. Det er som en mosaikk, små inspirerende biter som blir til en helhet. Det er vanskelig å si selv hvor inspirasjonen kommer fra.

Føles det som om musikkjournalister overtolker det dere gjør, med tanke på påvirkning fra omstendighetene og genremerkninger som krautrock og motorik?

- Analyserer man innholdet i musikk kan man nok finne ut av en god del, slik som krautrockbølgen, at noe av vår musikk var en reaksjon på konsumkulturen, inspirert av Andy Warhol og så videre. Alt inspirerer deg. Neu! er på mange måter en slags reaksjon, men det var aldri noe bestemt mål med den.

Hva med referanser fra musikkhistorien?

- Da jeg var barn bodde jeg en periode i Pakistan, og jeg tipper at det gjorde noe med meg. Jeg plukket opp den kontinuerlige musikken som kunne høres i gatene. Repeterende, mystisk, de her merkelige lydene jeg ikke hadde hørt før. Noe magisk.

Har det repeterende fra østlig musikk påvirket deg mer enn eksempelvis vestlig minimalisme, som jo kan knyttes til Neu!’s låtstrukturer?

- Jeg har aldri vært særlig opptatt av minimalistiske artister selv. Jeg vet at Hans-Joachim Roedelius (Harmonia) fulgte med på minimalistiske ting, og var inspirert av det. Så jeg ble selvfølgelig noe påvirket via ham. Men den østlige inspirasjonen står nok ganske sterkt for min del. Samtidig tror jeg det er mer felles for østlig og vestlig musikk enn det man ofte tenker. Det gjelder også det minimalistiske, denne repeteringen og samtidig en søken etter noe magisk.

Hvordan er tilnærmingen til musikken dere framfører på en konsert?

- Vi har alltid en slags ramme, et utgangspunkt og et mål når vi spiller live. Vi går ikke bare opp på scenen jammer. Vi har en basis, en set-list, så improviserer vi noe underveis i låtene. Det er ikke noe mål i seg selv å spille hundre prosent riktig i forhold til studioversjonen, men snarere gjenskape en stemning live.

Dere så rimelig inni musikken dere spilte live i går. Hva tenker dere på under en konsert som det?

- Det går alltid dårlig når jeg begynner å tenke under en konsert. Særlig hvis jeg tenker på hva jeg spiller, da blir det bare surr. Skal jeg slå strengene opp eller ned her? Helt basic ting blir jeg usikker på. Jeg flyter bare med i elva, sier Mullan.

- En konsert er som en levende organisme, bestående av forskjellige celler som har en felles funksjon. Slik virker det på scenen for oss, vi har en felles funksjon, men også hver våre oppgaver med de friheter det gir.

Rother faller plutselig inn i egne tanker. Med ett kommer så et bredt smil.

- Søren, dét bildet er jeg fornøyd med. Har aldri brukt det før. Kanskje det kan bli en sang.

Stemningen er god rundt bordet, og i fare for å gi slipp på musikerne unnværer jeg å kikke på klokka, selv om jeg mistenker at den begynner å tikke mot slutten.

Potet-plukker-sang og flymusikk

Er det noen spesiell musikk dere hører på om dagen?

- Jeg hører ikke veldig mye på musikk, jeg går for eksempel ikke rundt med propper i øra. Jeg kan lytte til vinden ute, trærne. Det elsker jeg. Når jeg først setter på musikk ønsker jeg å lytte nøye, leve meg inn i det. Jeg setter aldri på musikk som bakgrunn, det skal være førsteaktivitet.

Mullan virker ikke helt enig.

- For min del er det mer en vanesak, hva jeg kommer borti i en periode. Jeg puttet noen Greatful Dead-plater i MP3-spilleren min da jeg var hjemme. Jeg vet ikke hvorfor, jeg aner ikke engang om jeg liker det. Så sitter jeg på flyet på denne turnéen og tenker wow, hvorfor hører jeg ikke mer på dem? Og Jefferson Airplane også. Det er helt ok musikk, men best når du sitter på fly. Det er litt som i en artikkel om afrikansk musikk jeg leste for en tid tilbake. Der handlet det blant annet om en sang som de lokale sang og hørte på når de plukket poteter. Hver gang de plukket poteter sang de denne sangen, og aldri ellers. Det var potet-plukker-sangen. Slik er det også med Grateful Dead og Jefferson Airplane - det er flymusikk.

Som om Rother leste mine tanker noen minutter tidligere, kikker han nå selv på klokka og bemerker at de har et fly å rekke om et par timer. Etter et trivelig farvel slår jeg fast at det må være kult å være kulthelt.