• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

The Kills, intervju

VV og Hotel i strålende humør på Bondeheimen. Februar 2003.

Jonas Prangerød 

Del på Facebook04.03.03

Groove var så heldige å møte The Kills på første dagen av promoteringsturneen deres. Vi møtte VV og Hotel i røykehjørnet på Bondeheimen til deres intervju nummer to i forbindelse med lanseringen av debutskiva Keep On Your Mean Side. Til tross for at de er døpt Jamie Hince og Allison Mosshart introduserer de seg under sine artistnavn Hotel og VV. De er begge kaffetørste og ganske så opplagte. Med godt humør og avslappet stemning gjorde de intervjuerens jobb lett. Lurer på hvordan de var etter ei uke med denne type situasjon hver dag, flere ganger om dagen... Hovedsakelig er det Hotel som fører ordet, mens VV stort sett slenger inn bekreftende kommentarer.

Interessen fra media i Storbritannia er i følge plateselskapet økende, og representant derfra kunne nesten garantere at den engelsk-amerikanske duoen kommer til å få mye oppmerksomhet.

- Det er egentlig litt vanskelig å vite. Vi får masse forespørsler, men det er forskjell på det og å føle at det går bra. Mye av det vi blir tilbudt å være med på vil vi ikke være med på likevel. Vi kan ikke klage, det går bra.

På skiva kan man høre gammel blues rock'n'roll og garagerock var det slik musikk som inspirerte dere til å starte The Kills?

- Ja, jeg har hørt på noe av den musikken. Jeg liker noe garagerock, men det er blues jeg virkelig er inne i. Det skjedde liksom ikke så mye på musikkscenen i England. Vi så at det kom ting fra Europa og Amerika, og vi hørte på musikk fra femtitallet, sekstitallet og enda eldre. Robert Johnson, for eksempel, setter hodet ditt i flammer. Slike typer som lager musikk som virkelig kommer fra sjelen. Vi likte den driven og det nedstrippa uttrykket. Jeg liker garagerock, men synes det hele har blitt litt komisk, litt for mye av det gode.

På EPen deres har dere med en cover av Captain Beefhearts Droput Boogie, er han en stor inspirasjonskilde?

- Ja, jeg elsker Beefheart. Safe As Milk er et av favorittalbuma mine.

Føler dere et visst musikalsk slektskap med de banda som har kommet fra blant annet New York og Detroit-området de siste åra?

- Det er vanskelig å vite noe om. Noen av de banda har vi blitt venner med. Om det er noen musikalsk likhet får andre avgjøre, men jeg tror vi gjør noe litt annerledes. Jeg føler nærere bånd til et band som Royal Trux, som jeg er besatt av.
Vi spilte inn på en analog, gammeldags måte, men vi er ikke så puristiske slik som en del andre band. Jeg vil ikke at vi skal være noe retroband, det er bare at det soundet får hjertet mitt til å slå fortere.

De to medlemmene hadde ingen plan om å starte en duo. Det var heller resultatet av et musikalsk vennskap.

- Det var tilfeldig. Vi har jobba sammen lenge, forteller den sålangt svært fåmælte VV.
-I begynnelsen lagde vi bare musikk. Vi hadde ingen planer om å være et band eller gi ut plater, bare starte med noe nytt. Lage musikk som vi elska og være den type band vi kunne tenkt oss å se sjøl. Etter en stund begynte jeg å bekymre meg for hvordan vi skulle overføre dette til scenen. Vi prøvde masse forskjellig, og en dag fant vi ut at vi ikke trengte noen andre og at alt allerede var på plass, utbroderer Hotel.

Er det vanskeligere å bare være to på scenen, enn en del av et helt band?

- Jeg elsker å gjøre det på denne måten, innrømmer VV. Hun synes ikke det er vanskelig i det hele tatt og har ingen ønsker om å endre på besetningen.
- Det virker helt naturlig på oss. Vi har varma opp for Primal Scream og gått ut til fem tusen mennesker. Det var ingenting å gjemme seg bak, ikke noe fullt band å blande seg med. Mentalt er det litt rart, sier Hotel før VV påpeker at det er en kjempegod, men nervøs og adrenalinpumpende følelse. De fikk til og med seg Bobby Gillespie på trommer på en låt. The Kills endte med å snu seg mot ham hele tiden fordi det var så underlig å ha en bak seg på scenen.

Dere bruker trommemaskin ellers?

- Ja, også har jeg en masse gamle trommer. Jeg spiller og tar opp, så bruker vi det. Han har lært seg å spille trommer skikkelig godt, for han hadde aldri spilt før. Nå trommer han hele låter også legger vi musikk oppå, ler VV, før Hotel sier med et lurt smil at de ikke er spesielt begeistra for trommeslagere. Særlig ikke de som bruker cymbaler. De føler at de bare trenger en beat og gitarer.

- Det blir som det vi sa om blues. Det er bare et riff og ...(slår i bordet)...
- Du trenger ikke mer, avbryter VV.
- Folk spiller ikke sånn lenger, folk groover ikke sånn lenger. Så vi ville...
- ...groove sånn.
En avbrytelse som for øvrig ender i allmen latter og fnising.

- Groove er et forferdelig ord, sier Hotel. Noe som tyder på at han ikke har helt oversikt over hvem han snakker med [eller kanskje derfor... (red)]. Han understreker at det de ville var å rocke ved å strippe det hele ned til et beat og et godt riff.
Etter plateutgivelsen setter de igang med egen turné i Storbritannia, for så å varme opp for Yeah Yeah Yeahs i USA i april. The Kills dukker antagelig opp på en skandinavisk scene i løpet av mai, i tillegg til at de regner med å spille på Quart.

Var EPen fra i fjor ment som en forsmak på albumet?

- Den var egentlig en demo. Vi ville bare gå i studio for å høre hvordan det ble, forteller VV. Resultatet ble så bra at de gikk for utgivelse. Jeg følte ikke at det var helt riktig å gi ut noen av sangene på nytt etter at de hadde vært ute på en EP, men de måtte bare med på albumet. Vi ville at plata skulle gi et bilde av hva vi har drevet med det siste året.

Dere produserte selv. Hvordan føltes det i motsetning til å ha en tredjeperson med i studio? Har dere i det hele tatt prøvd med produsent?

- Ja, det har vi, forteller VV. Vi spilte inn noe med Neil Hagerty fra Royal Trux og det var flott, men vi hadde en klar ide om hva vi ville. Vi er ganske erfarne i studio, så vi veit hva som skal til. Det er fint å ha kontrollen selv, så jeg tror ikke vi går glipp av noe ved ikke å ha med en til. Noen ganger får vi forslag om hvem vi bør jobbe med...men jeg veit ikke...kanskje jeg er en kontrollfrik. Det bekymrer meg...(latter)...

Dere bor i England, men har et ganske amerikansk sound. Føler dere at dere er outsidere i britisk rock?

- Jeg liker tanken på å være outsidere i den britiske rocken. Det skjer egentlig ikke så mye i England som imponerer meg. Det er synd, for britisk musikk har vært banebrytende. Det har ikke vært et band i London som kunne forandre livet ditt på lenge. Vi lette andre steder, og fant mer spennende band fra USA og Europa. Det er derfra vårt amerikanske sound kommer.

Tror dere det er enklere å få oppmerksomhet på begge sider av Atlanterhavet med et medlem fra England og et fra USA?
- Jeg har ikke tenkt på det, sier VV
- Kanskje, undrer Hotel.
Men dere har spilt begge steder?
- Ja, vi gjorde en tomåneders amerikansk turné. Det gikk bra, gjorde det ikke?
- Jo.

Dere hadde ikke vært et band så lenge før Black Rooster EP kom ut, hvordan ble dere The Kills?
- Fortell du...
- Fortell du... (og så videre)
Dette medfører at VV tar på seg ansvaret for å fortelle kortversjonen, den som utelater detaljer om møte gjennom en som Hotel delte leilighet med.

- Vi møttes for noen år siden, og hadde samme slags smak innen musikk, litteratur og alt mulig. Så vi kom godt over ens. Mitt forrige band gikk i oppløsning, så jeg kjøpte en flybillet og flytta til England. Før det hadde vi sendt hverandre kassetter og blitt enige om å lage musikk sammen. Noe som er vanskelig når man bor i ulike land. Vi holdt på sånn i seks måneder, helt til vi blei irriterte. Det tok for lang tid å vente på posten... det var forferdelig. Så jeg dro over, og vi begynte å jobbe. I et halvt år satt vi bare å hørte på skiver mens vi prata om hva slags band vi ville være og eksperimenterte med lyd. På et punkt sa vi ”vi er klare!”. Da begynte vi å skrive, og det var de låtene som er med på Black Rooster. Vi skreiv låtene omtrent tre uker før vi gikk i studio. Vi bestemte oss for bandnavn to dager før vi spilte inn. Det høres ut som et klassisk rockebandnavn...

- Det var det vi ville. Navnet høres ut som et band som kunne vært kult i et hvilket som helst tiår.

På dette tidspunktet skjærer hele intervjuet ut i en digresjon om notatboka mi, og notatbøker generelt. Av en eller annen grunn har bandet en spesiell fascinasjon for fine notatbøker. Etter at de har fått med seg anbefalinger på forhandlere av gode papirvarer er vi noenlunde tilbake på sporet, og prater om at 2003 kommer til å bli et travelt år.

- Vi hadde akkurat spilt med Jon Spencer og etter det ble vi sittende fast på en båt. Så vi hadde ikke sovet på to døgn da vi var i møte om planene for resten av året. Der sto det at vi kom til å få en fridag, forteller Hotel.
- Vi har ikke sovet på skikkelig lenge, skyter VV inn. Vi sov litt på flytoget.
- Jeg liker hotellivet, påpeker Hotel.

Dere nevnte tidligere at det var stor interesse for dere i britisk musikpresse.

- Ja, og jeg er ganske overraska. Vi fikk masse henvendelser fra NME om ting de ville at vi skulle gjøre, men vi avslo. Jeg vil ikke fremstilles som en del av noen scene, så vi trodde de skulle bli lei av å mase på oss. Til slutt sa vi at vi kunne stille opp på en artikkel dersom vi fikk skrive den og velge bilder. De sa ”yeah!”.

Det virker som om de har venta på noe som dere?

- Vi håper det. Pressen kan være til hjelp dersom den er god. Jeg håper britisk musikkpresse er i forandring, fordi de må innse at de ødelegger sin egen musikkscene med måten de bygger opp band på for så å slakte dem ned. Det er en del nye gitarband på gang, så jeg håper pressen blir voksen og slutter med hypinga og slakten. Det er underlig at noen tar dem seriøst...
- Jeg tror ikke noen gjør det, påpeker VV.

Etter at vi har kommet til enighet om at Mojo er å foretrekke er det på tide å runde av, med en værprat, da de skal videre gjennom vinterlandskapet og til Sverige dagen etter.

- Det snødde i England før vi dro. Tre-fire centimeter, og veiene ble stengt. Det ble toppsaken på nyhetene. Folk ble sittende fast i bilene sine i ti timer.

Etter enda mer latter takker groove.no for seg og forlater The Kills på et vinterkledd Bondeheimen. Er disse to like hyggelige på scenen som på cafè, så har vi noe å se fram til i mai.