• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Groove.no på By:Larm 2002

Tanker, inntrykk, opplevelser - og tre dager med terrorisering av trommehinner og lever.

Ole Andreas Hagen 

Del på Facebook12.03.02

Intro
Her følger noen tanker og inntrykk fra By:Larm 2002 i Kristiansand, et arrangement preget av hårreisende dårlige debatter og skremmende bra livekonserter. Problemet er vel bare det at med godt over 100 band på tre dager, misser man ganske mye man egentlig godt kunne tenke seg å se. Dette er imidlertid et luksusproblem og ikke noe jeg skal klage over!


TORSDAG 7/3

- Det er søppel, men det selger

By:Larm 2002 ble åpnet med debatten "Det er søppel men det selger", med et panel som skulle diskutere hvorfor platebransjen må gi ut søppel for å finansiere de gode utgivelsene. Skjønt debatt? Audun Vinger åpner med å proklamere at han ikke syntes dette er et eksisterende problem, og satte dermed siste spiker i kista allerede ved første innspill. Og slik fortsatte det. Ingen var uenige, ingen ville vedkjenne seg sitater og ordstyreren hadde verken autoritet eller interessante spørsmål å komme med. Alle virket mest opptatt av å bli fortest mulig ferdig. Greit nok, det er jo tross alt liveprogrammet som er By:Larms styrke, og vi gledet oss vel alle til å ta fatt på kveldens program. Imidlertid burde man kunne forvente litt mer av både de som planla tema for debatten, ordstyrer og paneldeltakerne.

- Bandet til han duden fra Kråkeslottet

Først i ilden for undertegnedes vedkommende ble Stardustbreakers. Faren var vel at de skulle bli husket for å være bandet til han ene fyren fra Kråkeslottet. En B-serie og en C-kjendis. Men heldigvis kan man allerede nå glemme tv-serien og konsentrere seg om bandet - de hadde virkelig noe å levere. Til rockeband å være må man vel si at de stilte med en ganske original besetning - orgel, fem strengers bass og elektrisk fele - i tillegg til (selvfølgelig) gitar, trommer og vokal. Og musikken da? Jo, til tider ganske original den også. En slags hybrid av the Doors og New Model Army, med en dæsj av Madrugada og deres likemørkemenn i melankolsk rock og alternativt countryland. En mengde merkelige taktskifter (noen fungerende veldig bra, andre ikke fullt så godt), en del The Door- aktige "kontrollert kaos" partier, fete orgelsoloer og jevnt over meget sterk vokal i Morrisons ånd. Litt uryddige og ustrukturerte virker dog Stardustbreakers. De trenger en god del flere konserter før de er helt på høyden, men de er definitivt et band det kan være vel verdt å følge med videre.

- Pusle Pop

Nede på Caledonien skulle det utvikle seg til en slags Perfect Pop aften med flere av labelens artister representert. Først ut var The Ethnobabes som slår et slag for naiv og puslete skranglepop. Hovedproblemet til dette bandet er den kvinnelige vokalisten. Du får lyst til å klatre opp på scenen, prikke henne på skulderen (noe som sannsynligvis ville fått henne til å løpe og gjemme seg under nærmeste stol) - og rope "SYNG LITT HØYERE!". Det blir litt vel naivt og puslete. Bandet fremstår dog som både dyktige og samspilte, og flere av låtene holder definitivt mål i det etter hvert så overbefolkede retro- (Perfect) pop landskapet. Litt mer jobbing med vokalen kan altså gjøre underverker for The Ethnobabes.

-The Last Haakon

Mer Perfect Pop skulle følge. Tidligere Last James medlem Haakon Ellingsen leverte for en tid tilbake sin første soloplate på Perfect Pop. En relativt hyggelig folk-pop-vise sak. Live fikk dog en del av låtene et litt annet uttrykk - blant annet ved bruk av mye Jethro Tull aktige fløytepartier. Til tider lå livesettet tett opp mot prog-rockens snillere øyeblikk (prog-pop?). Haakon er både en dyktig gitarist og en god særegen vokalist, og resten av bandet fremstod også som meget kompetente musikere. Allikevel klarte jeg ikke å fri meg helt fra følelsen av at dette ble litt kjedelig. Litt ufarlig, pent og pyntelig. Litt vel P1, kanskje. Men det er sikkert bare jeg som er for ung.... (ond?)

- Stuepike pop

Vokalist Fiona hadde skiftet ham fra skolepike til stuepike siden sist jeg så Pornshot, men ellers var det meste ved det samme. Høyenergisk bråkepop med bøtter og lass av sjarm og glimt i øyet. Pornshot har utallige konserter bak seg - og det merkes vanvittig godt. De har i tillegg blitt et meget tight band, selv med utskiftinger i rekkene. Når bandet spiller, eier de scenen - og en slik energi og selvtillit smittet også over på et til da litt slapt publikum. Låtmaterialet blir også gradvis bedre og bedre, selv om ikke alt som fungerer live ennå er helt av album kvalitet. Settet ble så avsluttet på ekte rock 'n' roll vis med (i alle fall nesten) kontrollert kaos og instrumentkasting. Rock on!

- Norges beste usignede band

Delaware skulle så bekrefte at de fremdeles er Norges beste usignede band. Litt nedtur må det være å bli degradert fra hovedscenen på fjorårets Quart-festival til den lille slitne rockebula Midnight Cafe under By:Larm. Når man i tillegg settes opp til å spille samtidig med Kaizers Orchestra (ingen vonde ord om dem - men behøver de virkelig å spille på By:Larm?) kunne mye gått galt. Det gjorde det heldigvis ikke. I hvert fall hvis man ser bort ifra en mikroskopisk scene, et knøttlite lokale og et maraton av strengeryking. Men i alle fall - lokalet fyltes opp - og Delaware leverte varene! Inkludert et par meget bra låter som i alle fall var nye for undertegnede. I mine ører er Delaware det eneste bandet som har klart å bringe videre arven fra Seigmen og gjøre den til noe eget. Mye takket være Richard Holmsens klokkerene vokal og bandets fantastiske tunge, men alltid melodiøse gitarharmonier - lyder det umiskjennelig Delaware. At ingen i norsk platebransje har klart å trekke hodet ut av navlen lenge nok til å signe dette bandet er over min fatteevne, og det ser kanskje ut som om de blir nok et av bandene som stikker til Tyskland og får kontrakt. Da skal dere angre bittert og lenge alle mann! Det virket også som om bandet slapp seg litt ekstra løs denne kvelden og de leverte et atskillig tyngre sett en de pleier. Delaware er uten tvil fremdeles Norges beste usignede band. De er faktisk et av Norges beste band. Punktum.

FREDAG 8/3

- To Hyggelige fyrer

En ting By:Larm skal ha ros for er at de klarte å bringe over to engelskmenn som begge har hatt stor betydning for rockehistorien - og lot begge gjennomgå dybdeintervjuer med Arvid Skancke Knutsen. Fredagen skulle førstemann i ilden - nemlig Martin Mills - grunnleggeren av labeler som Beggars Banquet, 4AD, XL-Recordings, og en særdeles veltalende, reflektert og rett og slett hyggelig fyr. Denne mannen ble involvert i platebransjen og har fortsatt i alle år - nettopp på grunn av en enorm interesse for og kjærlighet til musikken.
Det nye norske musikkmagasinet Mute som ble sluppet denne helga hadde i første nummer en artikkel som tok for seg historien til Creation Records. En god ide for neste nummer må jo være å ta en titt på Mr. Mills' labeler. Gary Numan, Bauhaus, Pixies, Throwing Muses, Prodigy, Avalanches, Fields Of The Nephilim, Cocteau Twins, Charlatans, Mercury Rev, Dead Can Dance, Birthday Party (for å nevne noen). En eller flere av eller kanskje alle disse banda og deres utgivelser på tidligere nevnte selskap har absolutt hatt stor betydning for de fleste av oss som velger å kalle oss litt over middels musikkinteresserte.

- Urørt

Fredag var også kvelden for Petres Urørt-kåring. 10 band ble plukket ut fra Urørt-basen (tilgjengelig på upunkt.nrk.no) - og allerede der begynner man å stusse. Dette er en base med ganske mange hundre kutt og undertegnede har pløyd igjennom mange av dem! Her finnes det utallige gullkorn i de fleste sjangere, stor var derfor min undring da juryen hadde klart å velge ut disse 10 artistene. Et overveldende flertall leverte kjedelig 60-talls retro, og de resterende leverte snill elektronisk pop. Man kan undre hva som har ligget til grunn for utvelgelsen annet enn personlig smak. Et ufattelig kjedelig utvalg av band og låter, og da hjalp det ikke at de gamle mentometerknappene fra Ti i Skuddet var fraktet ned for anledningen. Den soleklare vinneren ble imidlertid tidligere Velouria medlem – nå Stockhaus keyboardist – Sgt. Petter med sin flotte vindskeive lo-fi poplåt ”City Of Greens”. Andre jury- og publikumsfavoritter ble Eels kopistene Uncle's Institution og Ugress (som hadde rappet hele låta fra Fun Lovin Criminals). En ikke helt vellykket seanse med andre ord.

Etter hvert ble det da også denne dagen tid for å ta tak på kveldens liveprogram. Først fikk jeg med meg deler av settene til et par ganske uinteressante utøvere. Funk metal bandet Woo, og singer/songwriter Stian Eriksen. Sistnevnte hørtes ut som om han gjerne ville være Nick Drake, men endte opp som Dave Matthews i stedet. To prosjekter med særdeles forskjellig uttrykk, men begge hadde til felles at de var dyktige på sine instrumenter og vokaler - men kun leverte materiale sånn rett rundt middels.

- Rock 'n' Roll Highschool

Det kan man heldigvis IKKE si om Trondheim baserte Supervixen. Der Pornshot dagen før eide scenen, eide Supervixen i tillegg rommet, huset og hele jævla byen! Hva som får fire unge jenter til å lære seg alle rocketriksene i boka og fremføre dem med en autoritet og selvtillit som skulle tilsi at det var for første gang i rockens historie er jeg virkelig ikke sikker på - men at jeg ble meget imponert, det er jeg sikker på. Bandet har etter hvert blitt utrolig samspilte og medlemmene begynner å bli dyktige rock 'n' roll musikere. The Donnas møter tidlig Hellacopters kan kanskje være en referanse - men det er egentlig komplett uinteressant. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt tvilende til hvorvidt dette vil fungere på skive - men live er Supervixen omtrent så Rock 'n' Roll som det er mulig å bli.

-Thank You For The Noise

The Jessica Fletchers har lagt mange konserter bak seg den siste tiden, og fremstår som et utrolig sjarmerende og samspilt - men likevel skranglete - 60-talls pop band. Det hjelper jo også på at alle medlemmene hadde sklidd rett inn i The Brady Bunch. Psykedelia-pop, Beatles harmonier, orgelsoloer og intens spilleglede. Perfekt pop med andre ord. Endelig et av banda fra den labelen som virkelig innfridde!

- Stikk hånda i ølglasset

Så var det tid for et av den seinere tids mest hypede norske band - nemlig The Margarets. Jeg tror det er på tide at man stikker fingeren (eller kanskje hele hånda) i ølglasset og begynner å ta dette bandet for hva det faktisk er. Et litt over middels popband, med litt over middels låter. Flittig lån fra så vel 60- og 70- som 80-tallet må man selvfølgelig godta i denne gata og Margarets fremstår som hyggelige, men kanskje egentlig ikke så mye mer. Det er også noe merkelig når man vet man har 30 minutter til rådighet å bruke nesten 10 minutter på den første låta. En ny låt ble også presentert, som - hvis bandet har planer om å ikke bli saksøkt for alt de noensinne kommer til å tjene - nok aldri bør bli utgitt. The Beatles har nemlig allerede skrevet denne låta. Da het den "Taxman". Kan noen snart lansere en hype som faktisk holder mål?

LØRDAG 9/3

- Den første hvite mann som oppdaget hip hop

Det er ikke fritt for at det tar på å stå opp (i alle fall relativt) tidlig og legge seg langt på natt flere dager på rad, og dette bærer etter hvert også de fleste seminardeltakere preg av. Om det i hovedsak skyldes søvnmangel eller fyllesjuke skal jeg ikke spekulere i, men det er ikke fritt for at debattene (om mulig) denne dagen hadde enda mindre brodd enn de første dagene.
Da var det befriende å sette seg inn i storsalen for å høre et intervju med den levende legenden Malcolm McLaren. Denne gjennom historien svært så gale mannen ser og høres i dag ut som en eldre sofistikert herremann, og han forteller historier bedre enn enhver bestefar. Intervjuer Skancke Knudsen fikk inn rundt 5 spørsmål på godt over halvannen time, og det sier vel sitt. Man blir vel litt tvilende etter hvert til hva som faktisk er sannhet og hva som bare er gode historier når McLaren forteller om livet sitt, men utrolig morsomt og fengslende er det definitivt. Sjelden har jeg sett et rom bestående av så mange mennesker være stille og lytte så lenge. Og Mr. McLaren fornekter seg ikke. Uten han hadde aldri punken fått noe gjennomslag, Sex Pistols medlemmene var en gjeng tyver han plukket opp på gata, han var den første hvite mann som oppdaget hip hop da han tilfeldigvis møtte Afrika Bambaataa på gata i New York og ble invitert med på fest. Og så videre. Tiden fløy unna, og da han fra salen ble spurt om han hadde noen kommende prosjekter svarte han at han alltid hadde hatt lyst til å gjøre en japansk karaoke versjon av "A Hard Day's Night" og det kan jo være noe å se frem til!

- Hyggelig slowcore

Åpnerne av livekvelden ble denne lørdagen Cerrato. Med en meget hyggelig EP på den lille Oslo-labelen Osito i bagasjen, skulle de vise hva de var gode for live. Det som gir Cerrato sitt største særpreg - er vokalist og låtskriver Marias utrolig vakre stemme. Litt hes og mumlende, og av og til med enkelte hint til Kristin Hersh. Et knippe gode låter har bandet også klart å komme opp med. Imidlertid har de en lang vei å gå før de fungerer som et liveband. Vokalisten så ut som om hun egentlig ville vært alle andre steder enn på scenen, mens de andre medlemmene ble veldig stillestående og intetsigende, og trommeslageren slo så hardt at man skulle tro han prøvde å kjempe mot en vegg med fuzz-gitarer. En del justeringer må altså til, og det håper jeg virkelig bandet vil jobbe med - for det er absolutt ingen tvil om at de har noe å levere - særlig til leirene som er begeistret for utøvere som tidligere nevnte Hersh eller for eksempel Low.

- She is naked in my head

I den lille bula Leopold skulle så Waver vise hva de var gode for. Jeg husker at jeg ble meget imponert over deres konsert på By:Larm i Bergen for to år siden - men siden den gang har man ikke hørt mye mer til bandet enn radiosinglen "Naked". Waver imponerte heldigvis denne dagen også. Høyenergisk power pop med hint til så vel Weezer og The Rentals som Bob Hund og Foo Fighters. Bandet har en utrolig teft for fengende melodier, og særlig de vanvittig catchy synthlinjene er umulig å få ut av hodet, i tillegg til basslinjene til den utrolig stødige bassisten, som man knapt har hørt maken til siden glansdagene til Pixies. Jeg går fremdeles to dager etter og nynner på "Going Down", "Naked" og "All Around The World...". På sistnevnte låt klarte bandet også kunststykket å få til allsang med knappe 30 personer foran scenen - og antakeligvis et mindretall som i det hele tatt hadde hørt låta. Nevnes må vel også Wavers meget karismatiske vokalist. Han hopper og spretter og synger for det meste veldig bra - selv om det skjærer ut her og der på en absolutt sjarmerende måte. Et band vel verdt å sjekke ut, og du skal ikke se bort ifra at det kan dukke opp en utgivelse fra denne kanten om ikke så lenge.

- Lost Control

Oslo-bandet Conetik har jeg sett ved flere anledninger. Sist på Oslo Synthfestival. Den gang imponerte de aldeles voldsomt, og siden har de gjennomført en Europa-turne sammen med Zeromancer. Det var dermed ikke helt uten forventninger jeg dukket opp på Kristiansands legendariske scene Vaskeriet. Jeg må vel si at jeg ble litt skuffa. "Superflous", "Suzanne" og "Lost Control" satt som bare det, men de første låtene i settet ble litt tamme. Men bevares, Conetik har absolutt sin egen greie. De henter utvilsomt mye fra synthpop og EBM sjangrene - men krydrer med så vel rock og industri som elektro og breakbeats. Stain / Stians særegne vokal må også nevnes. Ingen uttaler ord som denne mannen - og han er vel fremdeles en av de få som synger gjennom en megafon (i alle fall på noen av melodiene). Jeg ville ikke bli veldig overrasket om for eksempel ett av de tyske synth-selskapene tar dette bandet under sine vinger i nær fremtid.

- Hard-folk-goth. Anyone?

Et utrolig merkelig band på det norske bandkartet er Gåte. Bevares, de er ikke på langt nær de første som kobler rock og folkemusikk i Norge - men det er definitivt ingen som har fått det til på lik linje. Vokalist Gunnhild Sundli synger som en engel. Ok, jeg er ateist men jeg mener fast bestemt at det er slik engler bør synge. Både musikken og tekstene tar som oftest utgangspunkt i tradisjonell norsk folkedikting og folkemusikk - men blir ikledd en tung rockedrakt. Til tider hører man Seigmen-inspirerte gitarpartier (jeg må muligens justere utsagnet om Delaware), andre ganger blytunge orgelpartier som nesten fører tankene til tidlig 70-talls hard rock. Alt selvfølgelig presentert med et moderne rock-lydbilde. Gåte kan virkelig bli det første prosjektet på lenge som kan være med på å heve interessen for tradisjonell norsk folkemusikk blant den yngre garde! Noe som også slår meg er at til tross for medlemmenes unge alder er de allerede meget dyktige musikere og Gåte fremstår allerede som et monster av et liveband. Dette er noe så sjelden som et genuint originalt band, og jeg tror faktisk at de - selv om de synger på norsk - kan ha et marked også utenfor landets grenser. Imponerende!!

- Farvel trommehinner

Jeg hadde egentlig planer om å få med meg Bertrand Burgalat, Black Comedy og Low Frequency In Stereo denne kvelden, men etter at Zensor hadde gjort sitt beste for å sprenge alle de fremmøttes trommehinner i løpet av sin tilmålte tid var det egentlig ikke så mye vits. Zensor leverer en form for ekstrem industriell metal. De rolige partiene er veldig i ånden til Nine Inch Nails, men Zensor beveger seg også over i et betraktelig mer brutalt landskap enn det NIN noen gang har gjort. Et veldig tøft liveband, det er det ingen tvil om. Bandets scenefremtoning var også veldig morsom. De så ut som en gjeng gale vitenskapsmenn på rømmen fra en eller annen institusjon. Det jeg dog har mest å utsette på er at låtene etter hvert ble litt like. De hadde ofte samme oppbygning med ganske snille industrirock vers som beveger seg over i monsterbrutale refrenger. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet. Zensor har sluppet en EP på Oslo-labelen Angel Productions og er visstnok snart klare med sitt debut album - så hvis dette høres fristende ut vet du hva du har å gjøre.

- Outro
Så er altså By:Larm 2002 over. Det andre for mitt vedkommende. Hva får man så ut av tre dagers terrorisering av trommehinner og lever? Det er nok veldig individuelt, men personlig sitter jeg i alle fall igjen med mange gode inntrykk (både fra liveband og fra personer) samt at jeg omsider har fått sett en del band jeg har vært nysgjerrig på en stund.
Problemet med By:Larm er nok det at det blir litt vel mange band, spredt på litt vel mange scener. Hva er problemet med det vil nok noen spørre, men saken er jo den at utøverne som blir plukket ut til å spille på By:Larm kanskje tror de automatisk kommer til å få litt oppmerksomhet - mens de faktisk kan drukne i mengden og spille på en liten scene for 95% (kanskje totalt uinteressert) lokalbefolkning. Kanskje. Det viser seg at det er de allerede halvveis eller helt etablerte artistene som får den store oppmerksomheten. Utøvere som gjerne har både en og to utgivelser bak seg, utøvere som har lang liveerfaring - utøvere som Askil Holm, the Margarets, Gåte, Kaizers Orchestra osv. Er det hensikten med By:Larm? Men det å innbile seg at helt ukjente band oppdages og kanskje ender opp med platekontrakt etter disse dagene er nok også rimelig utopisk.
En seriøs jobbing med seminarprogrammet må gjøres, men jeg gleder meg allerede til neste års arrangement.