Festival: Big Day Out

Søndag 30 Januar, Melbourne RAS Showgrounds

I Australia og New Zealand har den tradisjonsrike mobile festivalen Big Day Out gjennom årene vært utrustet med mange sterke navn på plakaten. 2005 var kanskje ikke det beste i så måte, men hovedartister som Beastie Boys og Chemical Brothers gjorde at den ble utsolgt. Alltid på slike festivaler er det jo et mareritt å velge hvilke band man skal se, og hvilke man må ofre bort. Big Day Out er en festival som varer kun én dag, og det merkes at programmet er stramt.

Big Day Out 2005 ble for min del åpnet av selveste Howlin' Pelle og THE HIVES. Klokka ti på to på dagen var de på plass på en av hovedscenene med minst like god selvtillit som de alltid har hatt. Det ble som ventet en aldri så liten hitparade av en konsert, jeg kan jo bare ramse opp Hate to Say I Told You So, Die All Right, Walk Idiot Walk, a.k.a. I-D-I-O-T, Main Offender... Lista fortsetter, men konserten ble dessverre litt skjemmet av dårlig lyd. Dette ble et stort problem på hovedscenene utover dagen også. Flere band fikk konsertene delvis ødelagt av dårlig lyd. The Hives kjørte uansett et show av samme kvalitet som alltid og forlot et publikum som ikke kunne bedt om en mye bedre start på dagen.

THE MUSIC var i gang med sitt sett allerede minuttet etter at The Hives var ferdig på scenen like ved, og jeg fikk med meg tre låter før turen gikk videre. Ikke at de var så dårlige, det var en veldig spenstig start med Take the Long Road and Walk It, The Truth Is No Words og Freedom Fighters. Etter dette skulle turen gått til KID KOALA for litt samplekos. men det skjærte seg rett og slett på grunn av behovet for en drikkepause. For det gikk nemlig ikke an å nyte en øl samtidig som man var på konsertene på grunn av aldersgrensa (16 år). Derfor var det bare spesielle områder man kunne drikke på, og når man er på festival altså blir halve moroa borte for min del. Og når de i tillegg stenger ølserveringen klokken 18, og lar publikum kun kjøpe rusbrus og ferdigblanda whisky og cola til blodpriser, så synes jeg det begynner å bli et drøyt sponsorhelvete.

Neste konsert ble derfor LE TIGRE, og de fikk virkelig sparket godt fra seg på alle mulige måter, og sjarmerte i alle fall meg i senk med noen enkle moves på scenen, og et knippe låter som på sin egne enkle og catchy måte overbeviste stort. BLUES EXPLOSION var også en konsert jeg beveget meg mot med stor skepsis etter å ha blitt alvorlig skuffet etter deres siste utgivelse. Når det i tillegg var så fullt på det lille området foran scenen at vi ikke kunne se annet enn sponsorlogoen på toppen av scenen ble det hele mer og mer uaktuelt. Da bandet satte i gang tarvelige Hot Gossip fra sisteskiva var jeg på god vei bort derfra. THE STREETS spilte på samme scene litt senere, nok en utrolig idiotisk avgjørelse siden The Streets på dette tidspunktet i karrieren drar en enorm mengde folk til konsertene sine. Også her måtte man være svært tidlig ute for å sikre seg å i det hele tatt få sett noen ting som helst på scenen. Så her ble det egentlig bare å høre litt på åpningslåta Turn the Page før turen gikk videre til hovedscenen for å få med seg litt av SYSTEM OF A DOWN. På vei opp trappene satte de akkurat i gang med Chop Suey før tiden var inne for enda en øl. Her ble det litt avslapping mens System spilte ferdig og POWDERFINGER begynte. De to hovedscenene var helt inntil hverandre slik at bandene kunne begynne rett etter de andre var ferdig. Det var vanvittig tight, et par ganger gikk det ikke minuttet engang mellom to band. Powderfinger er for øvrig et av de mest tragiske bandene jeg noen gang har sett på en scene. Det gjaldt uansett å gjøre det interessant, og når en mednordmann plukket opp likheten mellom Powderfinger og våre egne Stage Dolls ble det plutselig en svært så interessant konsert hvor Stage Dolls-låter ble sunget på rekke og rad, med blant annet Love Don't Bother Me og Hard to Say Goodbye som høydepunkter. Et par innabords dempa vel ikke kreativiteten på dette området heller da, men moro var det lell.

Så var det verdens største metallband SLIPKNOT som stod for tur, men det ble nok en konsert preget av dårlig lyd. Slipknot fikk uansett levert en rekke favoritter for de fremmøtte, inkludert en ganske kul åpning man bare kan være Slipknot for å gjøre. Men så var endelig tiden inne for dagens høydepunkt for min del. Jeg stakk nemlig av til samme scene som Blues Explosion og The Streets spilte på tidligere for å sikre meg en god plass til THE POLYPHONIC SPREE! Og for en konsert det ble - aldri i mitt liv har jeg vært så glad etter en konsert. Jeg klarte rett og slett ikke å la være å smile, og jeg ville bare gi en skikkelig god klem til absolutt alle rundt meg. The Polyphonic Spree må være noe av det mest spektakulære man kan se på en scene nå til dags, og de har da jammen en god del veldig gode låter også. It's the Sun, Soldier Girl, Two Thousand Places og Hold Me Now er noen gode eksempler, og det vanskelig å ikke bli med på sangkoret selv. At jeg fremdeles hadde stemme igjen når jeg våknet dagen etterpå ble jeg litt sjokkert over selv faktisk, for det er sjelden jeg blir såpass med på en konsert som det jeg ble her.

Smilende fra øre til øre gikk vi videre til bandet som fikk æren av å avslutte Big Day Out 2005, nemlig CHEMICAL BROTHERS. Dagen ble avsluttet med Wayne Coynes stemme i The Golden Path før siste tog måtte rekkes - enda en sprekk i opplegget. Man skulle jo tro at siste tog kunne blitt satt opp etter det hele var over.

Som Big Day Out "jomfru" må jeg virkelig si at opplegget er helt på trynet. Noen band var bare helt utrolig malplassert, og det er rett og slett ikke festival når man ikke får øl – så enkelt er det. Big Day Out Melbourne er rett og slett ikke verdt de $110 man må ut med for en billett. Det må likevel nevnes at det var en del gode konserter her denne dagen, med The Polyphonic Spree som det definitive høydepunktet. Le Tigre og The Hives leverte også bra. Ellers var det ikke så veldig mye å skryte av i dag, og jeg kan ikke la være å tenke at dette må ha vært et av de svakeste årene for Big Day Out når det gjelder navn på plakaten. Og opplegget blir litt for tight for til at det kan nytes fullt ut. Men utrolig bra vær og et par gode konserter gjorde det hele til en over middels dag. Hey. It’s the sun, and it makes me smile!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt

(Voices Music & Entertainment (VME))

Ein illusjonslaus men ikkje håplaus drabantbypoet, fengande tonar, og smittande ungdommelig mot.

Flere:

Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999
Ghostface Killah - Fishscale