• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Hiphopfest på Betong, 12. februar

Paris, Beatnuts, Lords Of The Underground, Tha Alkaholiks og Jeru The Damaja. I 1995 hadde jo dette vært helt sinnsykt, men hvordan gikk det egentlig i 2009?

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook16.02.09

Alle bilder: Bjørnar Håland

Hiphopfest var merkelappen jeg satt på arrangementet Check
The Rhyme, som i disse dager erobrer Europa med en lineup som får selv surmaga old-school-entusiaster til å heve øyebrynene.

For det er ikke hver dag man kan oppleve flere av 90-tallets største undergrunnshiphop-artister på én og samme scene. Og selv om mange av de involverte neppe har hatt den beste karriemessige utviklingen siden sin storhetstid omkring midten av 90-åra, så har de fleste holdt seg besynderlig godt- noe denne kvelden skulle understreke så til de grader.

Vi ankom kjellerscenen på Betong i god tid før konserten. Ryktet satt ut av arrangørene skulle ha det til at dette skulle starte rundt 21-tiden, men det skulle i realiteten ble nærmere 22.30 før noe som helst annet enn Snoop Doggs album Doggystyle ble spilt. (jeg registrerte 3 runder med denne plata før noe skjedde). Klientellet var heller ungt, og inntrykket mitt var at denne festen hadde blitt kapret av en rekke ungdommer som tok dette som en billig after-ski variant etter å ha tråkket rundt i Nordmarka i noen timer.

Skepsisen var heller ikke mindre til gjengen som skulle entre scenen, og jo senere på kvelden det ble, jo mer nervøs ble jeg for utfallet. Kunne virkelig 1995 bli bra i 2009?

Here Come The Lords!

Etter en ganske kort riggesekvens åpnet mannen som skulle bli stående som kveldens helt ballet. Jeru The Damaja tok praktisk talt samtlige i lokalet fullstendig på senga ved å sparke i gang festen med enorm entusiasme og et låtmateriale som dagens rappere kan se langt etter.

Så langt må de faktisk se etter, at jeg vil tørre å påsta at Jeru holdt en av de beste rapkonsertene her til lands på åresvis. Han hadde fremdeles grepet, publikumstekket og bøttevis med sjarm. Og viktigst av alt, han hadde sekkevis med geniforklarte Dj Premier beats som banket ut av høytalerne på Betong som om det skulle være det mest naturlige lokalet i verden, og akkurat denne kvelden så var det kanskje det.

Det ble den mindre annerkjente, dog giftige west-coast rapperen Paris som fikk den ufortjente oppgaven i å følge opp Jeru. Og mens Jeru vandret rundt i salen og hilste på fansen, så grep Paris og kompanjong T-Kash muligheten til å holde et litt halvskuffende show. Her var det noe tydeligere at tidens tann muligens hadde brakt den illsinte rapperen i kne, men han var fremdeles kapabel til å sparke fra seg i ny og ne.

En del høyere under taket ble det umiddelbart etter at Lords Of The Underground entret scenen, med den elleville åpningslåta fra samme titteluerte album: Here Come The Lords. Og det gjorde de virkelig. Det var øyeblikk under denne fremføringen hvor jeg nesten ble overbevist om at viss disse karene skulle gitt ut ei plate i 2009, så hadde de defintivt kapasitet til å konkurrere med mye av driten som flyter rundt på markedet til dags dato. Lords Of The Underground leverte til stor entusiasme fra publikum, og bar sitt navn med tyngde og troverdighet.

Call it what you want to call it...

Det var på dette tidspunktet flere av de oppmøtte til dette arrangementet innså at denne kvelden kom til å ende opp langt over hva som var forventet. For etter å ha blitt serverte to høyt verdsatte konserter og en halvgod, var Tha Alkaholiks klare på scenen for å rive ned hva som var igjen av skepsis hos etternølerne.

Og heller ikke de holdt noenting tilbake. De var riktignok svakere enn både Jeru og Lords of The Underground, men fremdeles langt bedre enn Paris, og det var nå i ferd med å bli alvorlig sent på Betong. Ja, så seint var det at tappekranene ble stengt, og stemningen i salen falt noen hakk. Men under hitsene til Alkaholiks var det fremdeles krefter igjen til litt bouncing hos de gjenværende. Og enda hadde ikke Beatnuts vært i nærheten av scenen.

Men så var tiden omsider inne. Og Beatnuts rakk såvidt jeg kan huske bare tre låter før lyd og lysfolka satt kroken på døra for arrangementet. Publikum skreik etter mer, Beatnuts pekte på klokka og trakk oppgitt på skuldra. Frivilligarbeiderne bak tappekranene hadde fått en god dose kjeft, nå var det jaggu arrangørene sin tur, for ingen ville ut igjen i kulda.

En festaften i hiphopens tegn

På utsiden ventet tre politibiler, en ambulanse og en hel masse folk i søplete form. Noen hadde blitt kasta ut for å røyke marihuana innendørs (noe bl.a. Alkaholiks oppfordret til) andre var bare kav drita. Uansett var det vanskelig å se for seg at et hiphop-arrangement kan gå av stabelen uten disse ingrediensene. Paradoksalt nok så forventer man det, og selv om det er nitrist, så er det også ledd i gamet som kaller seg rapbransjen.

Musikalsk sett ble kvelden en gavepakke til elskere av midschool-perioden fra 90-åra. Samtlige av artistene som deltok denne kvelden var fornuftige og holdt seg til det klassiske materialet. Det gjorde at alle kom trygt ut av det som severdige artister. Noen selvsagt bedre enn andre, og nevnte Jeru The Damaja høstet nok en del ekstra fans denne kvelden.

After-ski stemningen uteble hos de unge, og hos noen av de eldre deltakerne kunne man tilogmed skimte tårevåte øyekanaler.

Men det kan også ha vært all alkoholen.

Klikk på bildene for å gå til et utvidet bildegalleri