Konsert: Mats Eilertsen Turanga

Trondheim Jazzfestival 1. juni 2007, Dokkhuset

Relaterte sider:

Hubro

Der mange jazzmusikere søker ny jazz i form av enten elektroniske lydbilder eller hardtblåsende og utagerende frijazz, søker Mats Eilertsen og hans kvartett Turanga innover og mot den klassiske kammermusikken. Uten å dra helt dit, men likevel nok til å kontrastere nokså sterkt mot den gjengse frijazzen, om det er legitimt å si det.

Det var uansett en konsertopplevelse av dimensjoner man fikk oppleve i Dokkhuset fredag kveld. Alt hva dette bandet har å tilby, alt hva hver enkelt har å bidra med, ble lagt frem så overbevisende at det bare er å ta av seg hatten for hvilket nivå denne musikken ligger på.

Foruten Eilertsen på bass, spilte Thomas Strønen trommer og perkusjon, Fredrik Ljungkvist saksofon og klarinett, og nederlender Ernst Reijseger cello, alle kjent fra en rekke forskjellige konstellasjoner. Men sett bort fra sistnevnte, finner man de samme musikerne i kvartetten Parish. Turanga er en helakustisk sammensetning, som er det første bindeleddet mot kammermusikk. Likefullt teller den noe komplekse estetiske formen bandet står for.

Balansen mellom fritt improviserte strekk og felles melodier gikk sømløst i hverandre. Og spennvidden fra fullstendig stillhet i salen til hylende kor over drivende komp gjør det umulig å si at Turanga har kun én type musikk å by på. Det er tydelig at alle fire har innflytelse på hvor skuta går til en hver tid.

Alle skiftet på å spille kor, men mannen som stjal showet var definitivt Reijseger. På papiret spiller han cello, mens på konsert spiller han alt annet - fremdeles kun med cello. Dette instrumentet forbundet med klassisk musikk fikk for meg nye dybder i løpet av konserten etter hvert som nederlenderen stadig fant nye måter å lage lyd ut av det på. Det ble mye latter i salen underveis.

Allerede i låt nummer to la han hele celloen opp på fanget som en gitar og startet å spille på den som nettopp en gitar. Siste halvdel av låta ble et shownummer, og det kunne først virke som at han gjorde dette kun for å vise seg frem. Men videre ut i konserten gjentok han denne instrumentforvandlingen, og vips, så hadde man et akkordinstrument på scenen.

Mye av konserten ble preget av hans spillopper, og han understreket på mange måter spontaniteten som gjennomsyret konserten. Under ekstranummeret Passaggio Nach Dem Regen fra platen Flux, en låt som karakteriseres av den langsomme vekslingen mellom to akkorder, reiste Reijseger seg fra stolen sin og startet en vandring gjennom rommet. Før han var av scenen hadde de tre andre også forlatt sine steder, og alle fire vandret uhøytidelig i prosesjon ut av lokalet, samtidig som de spilte hver sitt instrument. En uventet slutt på en fantastisk konsert.

2. juni spiller Turanga under Nattjazz i Bergen, og om denne artikkelen mot formodning blir lest i vestlandets hovedstad før lørdag kveld, har jeg bare én ting å si: Gled dere!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo