Kongsberg Jazzfestival: Håkon Kornstad Trio m/Axel Dörner, Smeltehytta, 2/7-03

Hele Norges favorittjazztrio betaler tilbake med konsert.

Håkon Kornstad Trio ble under festivalen i fjor æret med Kongsberg Jazzfestivals musikerpris, og under overrekkelsen av prisen forplikter mottager seg til å gjøre en konsert påfølgende år. En grei måte å forhåndsbooke band på, og forsåvidt greit å ha et band å bygge festivalen rundt.

Denne konserten var altså festivalens første høydepunkt for mange, i et program som kanskje ikke når tidligere høyder, men som allikevel sikrer godbiter og snadder.
Håkon Kornstad Trio har siden Pat Metheny la sin elsk på bandet opparbeidet seg et solid renommé her til lands, delvis på bakgrunn av debuten Space Available, men hovedsaklig som en følge av et knippe fantastiske konserter.
Denne føyer seg inn i rekken, på Smeltehytta i Kongsberg.

Bestående av Håkon Kornstad, saksofon, Paal Nilssen-Love, trommer og Mats Eilertsen, bass, har mange i euforiske vendinger erklært at disse tre er blant Norges fremste jazzmusikere. Det er unødvendig å kommentere det, poenget er at det funker bra sammen. Eilertsen (Parish, Food) er bandets rytmiske ryggrad, og varierte i går kveld med å legge noen virkelig slemme basslinjer, noen raffinerte partier med Nilssen-Love, samt noen flotte og vakre improviserte soloer. Men hovedsaklig var hans rolle å legge et grunnlag som bandets to solister kunne improvisere på. Kornstad, eller Nilssen-Love, slapp ikke mulighetene fra seg når Eilertsen åpnet for det. Kornstad spilte på hele sitt register, jaget bandet inn og ut av melodier og fri-improviasjoner, og serverte karakeristiske teknikker og lyder. Det mest spennende var nok noe som ligner rapping gjennom munnstykket på saksofonen, der hans kroppsråk skrek av rytme. Spennende. Samtidig gled overgangene mellom improvisasjonspartiene og de melodiske partier fantastisk bra. Kornstad funket nesten som en beat-poet, eller som Lou Reed, der han i de mer abstrakte partiene slapper løs antydninger til melodi i små brøker.
Nilssen-Love er forsåvidt et kapittel i seg selv med sitt enorme register, og med energien og konsentrasjonen i det han gjør. Jeg har sett ham i bedre form tidligere, men han er bandets egentlige sjef der har til enhver tid hadde full makt til styre retningen på musikken. Han overlot imidlertid den jobben til Kornstad i går.
Kornstad hadde med seg tyske Axel Dörner på trompet, og de utfylte hverandre godt selv, om Dörner ikke kom skikkelig til sin rett. Men han rakk å bemerke seg gjennom noen duo-partier med Kornstad, ellers opererte han i en slags mellomposisjon i lydbildet.

Til tross for en kort konsert på litt over en time, rakk de å spille gjennom en del materiale. Variasjonen mellom vanvittig drivende groove-jazzpartier og improviserte strekk er en svært spennende kant å balansere på. Denne trioen greide dette veldig godt, og rytmene de skapte kommuniserer også godt med publikum. Allikevel manglet bandet noe i går for å gjøre det til en komplett opplevelse. Det har kanskje noe med "tyngden" eller "bredden" i lydbildet å gjøre. Jeg savner også kraft, fandenivolskhet og galskap.

Uansett mangler, jeg tipper kommende album fra Håkon Kornstad Trio blir et av høstens høydepunkter.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo