Konsert: Turboneger

Oslo Spektrum, 30.05.03

Rocke-Oslos favorittband tilbake i hovedstaden med det største showet et norsk (tidligere) undergrunnsband har kommet trekkende på. Sammen med to av landets mest lovende band og en noe aldrende tryllelegende skulle de underholde i samme lokaler som internasjonale mulitmilionærstjerner benytter dersom de tar seg bryet med å bevege seg til dette hjørnet av verden.

Å beskrive i detalj hva som skjedde, og når, vil for det første være unødvendig, da dette er veldokumentert andre steder. For det andre er det umulig da min hjerne sluttet å fungere rasjonelt omtrent klokka 22.00 og var ikke tilbake i normal stand før over en time seinere.

JR Ewing og Surferosa beviste at de takler store scener og store haller. Begge slo seg løs på akkurat hjemmevante måte som man har sett dem gjøre i buler og krypinn over hele landet. Den delen av publikum som allerede hadde plassert seg sentralt foran scenekanten tok av fra første stund. Det er veldig hyggelig å se at mindre, norske band bli tatt godt i mot hos folk som venter på sine store helter. Undertegnede har tidligere opplevd publikum i Spektrum som både respektløse og trangsynte når det gjelder oppvarmingsband. Det var heldigvis ingen tegn til dette under lørdagens festforestilling. Alle fikk det de fortjente - heder og ære, rock og moro.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av trylling, magi eller illusjoner. Derfor fulgte jeg bare Tore Torells påfunn med en slapp øyekrok. I tillegg gikk mesteparten av tiden han var på scenen til å tømme blæra (tullete køsystem) og å fylle den igjen (underlig køsystem og stive priser).

Når herr Torell så trylla Turbo-showet i gang var jeg som tilbake på Mars i august 1997 eller Roskilde 1998. Alle hemninger forsvant og jeg måtte fram dit det skjedde. Jeg reiv meg løs fra mine venner for å delta i selve galskapen - å stå jævlig trangt og ustøtt, mens brutal vellyd fylte kroppen. Jeg har ingen formening i ettertid om rekkefølgen på låtene, bare at settet var hovedsakelig basert på de to siste skivene. Whipe It 'Till It Bleeds, Back To Dunggaree High, Prince of the Rodeo og alt det andre man kunne ønske seg ble pumpa utover oss. Stemningen var som om man så et virkelig legendarisk show. Upåklagelig engasjement fra den delen av publikum jeg så fra mitt ståsted. Allsang og vennligsinnet hytting med never der det føltes naturlig.

Riktignok var ikke alt bare velstand der nede, noen få meter fra Hank Von Helvete. Svette, trengsel og ødelagte sko er ikke verre enn at man nesten må regne med det. Idioter derimot, som tror de kan komme seg enda lenger fram ved å plassere albuer i trynet på folk eller crowdsurfere som spreller for mye med beina kan drite og dra. Smertene i kroppen merkes selvfølgelig ikke før mye seinere. De klarte uansett ikke å ødelegge opplevelsen av total rocketilfredstillelse.

Av andre høydepunkter kan det nevnes at jeg fikk smake på blodet under Drenched In Blood (smakte mistenkelig likt solbærsirup) og fikk med meg noen falske pengesedler med bilde av Chris Summers på. Både blodet og pengene ble fordelt, ufrivillig, ut over de som sto plassert i nærheten av scenen. Torgny Amdam fikk også være med, for å gjøre Ride With Us komplett. Han beviste at heller ikke han er redd for store folkemengder. Etter at bandet fyrte av Good Head forlot de oss for et lite øyeblikk.

Mens Turboneger gjorde seg klare for ekstranummer gikk jeg bakover i forsamlingen for å slikke sårene og få med meg scenen på avstand. Svett, tungpusta og utmatta fikk jeg noe som kan minne om et imponerende overblikk. Bandet viser seg som en showmaskin av en annen verden. Mange av oss har visst det i mange år men nå fikk herrene i denim bevist hva de står for foran mengder av nytilkomne fans. Ekstranumrene var gavepakka Age of Pamparius, Get It On og I Got Erection.

Det var en blid og sliten gutt som vendte nesa hjemover, litt tidligere enn han har for vane på varme lørdagskvelder. Men så hadde han da også oppført seg som om han var ti år yngre og på sin første festival.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rosanne Cash - Black Cadillac

(Capitol)

Ei dotter minnast og tar farvel, med velfunderte ord og sterke tonar.

Flere:

Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines
Diverse artister - St. Thomas