• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: The Clientele

Garage Oslo, 1. oktober 2005: The Clientele møtte formidabel motstand: Ex-Pavement Steven Malkmus på John Dee, og et publikum helt uten livsgnist.

Thomas Karlsen 

Del på Facebook03.10.05

En noe beklemmende opplevelse, dette. Kun 40-50 mennesker hadde funnet veien ned i kjelleren på Garage denne lørdagskvelden, og samtlige satt som tente lys. Hadde det ikke vært for den litt spredte, halvengasjerte klappingen etter hver låt hadde jeg trodd jeg var i en begravelse.

"You're so civilized compared to people in Gothenburg," ironiserte Clienteles vokalist Alasdair Maclean – og gikk det ikke et stikk gjennom oss alle? "This must be the first time I've heard the buzz from the amplifier while tuning my guitar," proklamerte han lakonisk mot slutten av konserten. Senere hevdet han at det ikke var så nøye, han fikk uansett like mye penger for å spille. Trivelig.

Sannsynligvis var de mer høyrøstede av hovedstadens konsertgjengere lenger ned i gata, hvor Steven Malkmus & The Jicks spilte opp til dans på John Dee. Londongruppa The Clientele fikk dermed en nesten umulig oppgave, på en kveld der alle var tapere, være det seg band eller publikum. Publikum kan selvsagt ikke for at de ikke var flere. Men kun én person hadde mot til å gå frem foran scenekanten, og denne satte seg likegodt rett ned på gulvet (Undertegnede kan sikkert også gå i seg selv, men var opptatt med hissig notering ute på flanken...) Om dette virket avskrekkende på resten av publikum vites ikke, men de resterende holdt seg til sine bord og sofaer, og klappet høflig og dannet etter hver låt - som var det et kammerorkester som hadde inntatt scenen.

Clientele selv kunne tatt dette med en smule verdighet, men Alasdair Maclean brøt som det kan forstås av ovenfor etter hvert igjennom med flere syrlige, halvt stikkende kommentarer etter som responsen forble halvhjertet, og slik sett tror jeg de fleste var ganske lettet når bandet avsluttet etter knappe 50 minutter – og at de i det hele tatt bega seg ut i ekstranumre kan knapt forklares rasjonelt. Alasdair Maclean kan også takke seg selv litt, all den stund han innledet seansen med å sette seg på en sliten kjøkkenstol, og plukke introvert på gitaren som fjernet han nupper fra et bomullsplagg. Fint, ja visst, men ikke spesielt engasjerende, og knapt egnet til å egge opp publikum. Nå er ikke The Clientele et veldig karismatisk band uansett; her er ingen kakaduesveiser eller stilige secondhandsdresser, kun et sett låter som med all respekt å melde egner seg best på hjemmestereoen.

Oppi alt dette er Clientele likevel et strålende band. Alasdair Macleans tekster er av det slaget som fortjener å havne mellom permer og på tykt papir til almuens fordel. Få skriver like rystende vakkert og tankevekkende om kjærlighet i konsumentenes tid. Enda færre skriver vakrere enn Maclean om høstmørke, regn og jenter i engelske hager. Sammen med bassist James Hornsey og trommeslager Mark Keen har Maclean i åtte år skrevet 60-tallsinspirert, organisk drømmepop med nikk mot Belle and Sebastian, Felt og Nick Drake, og om årets Strange Geometry skulle nå et stort og hengivent publikum ville det slett ikke vært ufortjent. Clientele spilte blant E.M.P.T.Y. og Since K Got Over Me fra den kommende langspilleren, to lysende stykker musikk av det slaget som gjør majoriteten av norske høstmelankolikere fullstendig overflødige. Man hadde også håpet å få høre fantastiske Losing Haringey, Macleans tårefremkallende hyllest til Londons østre bydeler som deler like mye med Nick Drake som med Withnail and I, men det fikk vi altså ikke.

Mye av konserten var ellers hentet fra 2003s uklanderlige Violet Hour, en plate bristende full av vakker poesi og huskende vokal i en smått, blått vannfarget setting med innslag av Byrds og Nick Drake. I tillegg ble vi servert noen eldre låter, deriblant den lysende vakre Saturday fra A Fading Summer, hvor undertegnede merket seg særlig følgende vers:

It's Saturday, the evening's come
the football crowds have all gone home
but still behind this window I look on
december's leaves so slowly fall
to cars that break the evening's pall
and I will wait for you to come tonight

Et nydelig og vart øyeblikk så ekte som de kanskje kommer, urban poesi av beste gåsehudsprikkende karakter, og øynene ble blanke og våte. Akk, hvor urettferdig kan ikke livet være: På vei ned til byen ljomet D.D.Es Rompa mi ut av et studenterkollektiv, og folk sang av full hals fra vinduskarmene og ned på gaten. Men under Saturday var det bare stille, dørgende stille, og ikke engang en ussel liten lighter var å se.

Clientele så lettere oppgitt på hverandre, spilte litt til og trakk seg deretter tilbake, mens folk konverserte lett. Selv gikk jeg hjem med en litt rød farge i ansiktet. Er vi virkelig så tilbakeholdne? Eller er vi rett og slett bare blaserte? Vet vi ikke å sette pris på tilreisende artister på bedre måte enn dette?

Mislykket konsert eller ei; Strange Geometry er mer enn verdt å få tak i, på bakgrunn av de nyeste låtene her. Og kanskje vet vi å ta imot dem litt bedre neste gang? Om det da blir noen neste gang.

PS! Det er forskjell på please! og please? Vil du gjerne høre ei viss låt du har lagt din elsk på, bør du forme ditt please som et spørsmål, ikke som en ordre à la Come on!, slik enkelte gjør, og passe på å gå opp på slutten av ordet. Hvis ikke kommer det ut feil. Dog, et malplassert Monday's Rain! Please! passet vel i grunnen inn i en konsert der alt egentlig var nettopp det: Feil.