Konsert: Someone Still Loves You Boris Yeltsin

9. oktober, Mono, Oslo: Kan i dårlige perioder fremstå irriterende ordinært, men når det stemmer så er det så absolutt grunnlag for hemningsløs tilbedelse.

Denne uka blir Oslo rett og slett litt bortskjemt av ekstremt mange solide navn på byens konsertscener, det er nesten sånn at man kunne blitt unnskyldt for å tro at det var en slags festival på gang. Men selv om det ikke er festival, så er det ingen tvil om at det blir fest. Og hva med litt lettfordøyelig, akkurat passe melankolsk solskinns-indie til å avslutte en solskinnsdag? Ja takk, og når hovedstaden byr på en bortimot perfekt høstdag, kunne vel Someone Still Loves You Boris Yeltsin umulig få et bedre utgangspunkt. Bandet med det kommunist-søte navnet er tilbake med sitt andre album, Pershing, med enda mer yndig indiepop, og inntok denne torsdagen Mono i forbindelse med sitt aller første Norgesbesøk.

De sterkeste Elliott Smith-referansene fra debuten, Broom, er nå lagt bort til fordel for mer polerte komposisjoner på den nye skiva - en sound som har beveget seg nærmere Badly Drawn Boy/Belle & Sebastian, noe som burde åpne for en mer variert konsertopplevelse. Og det ble det så visst også, flust med vokalharmonier og sukkersøte melodier fra Broom og en rekke bunnsolide poplåter fra Pershing.

Men før det var det våre egne The Generous Days som fikk åpne, og med Pet Sounds-coveret på deres EP så begynner man å ane hva man har i vente. Det er definitivt mye sol og klassisk amerikansk popsnekkeri, og med en vokal som tidvis minner mye om William Hut. Og på svært elegant, dog kanskje ikke selvsikkert nok vis, leverer de ut av ingensteds en hel rekke flotte låter, inkludert de fra Fireworks EP. Absolutt et band det er verdt å få med seg, åpningssporet fra nevnte EP, You Crazy You, er verdt prisen alene.

Men så snart de fire unge herrene i Someone Still Loves You Boris Yeltsin inntok den lille scenen i hjørnet på Mono så er det åpenbart at de aller fleste band kunne lært et og annet om kunsten å skrive catchy låter. Låtene fra hjemmelagede Broom (2005) fremstår som udødelige popklassikere slik de blir levert fra det det karismatiske bandet. Vokalist John Robert Cardwell og trommis/vokalist Philip Dickey er utadvendt og morsom på et slags sjarmerende nerdevis, og gjør opp for at både bassist Jonathan James og gitarist Will Knauer virker enten nervøse eller ukomfortable.

Fra I Am Warm & Powerful, What'll We Do og Oregon Girl kom høydepunktene uten stopp, og etter en perlerekke fra Pershing med The Beach Song, Dead Right, Glue Girls, Modern Mystery, You Could Write A Book og Think I Wanna Die, ble hovedsettet avsluttet med herlige Oceanographer. Men, det var mer, og den riktige avslutningen kom med den lille genistreken/luringen Anne Elephant, en låt som live ble forvandlet til en eksplosiv humørbombe. Dette gjorde at de aller fleste oppmøtte hadde et bredt smil om munnen da bandet småforvirret gikk ned fra scenen og til et tomt og åpent område – et område hvor de som ikke hadde vett til å skaffe seg billett burde stått.

Dette bandet,som under andre omstendigheter kunne fremstått som et emo-band, som pinglete nerder, som overfølsomme singer/songwriters eller som uinteressante hipsters, fremstår nå som det beste fra alle kategorier. Det er aldri helt bekymringsløst, og det kan i dårlige perioder fremstå irriterende ordinært, men når det stemmer så er det så absolutt grunnlag for hemningsløs tilbedelse.

Å få mengder av oppmerksomhet hovedsakelig fra utallige blogger kan vel ha både positive og negative effekter for et band, og i tilfellet Someone Still Loves You Boris Yeltsin så hadde det kanskje vært lett å avfeie de som et band som bare har fått oppmerksomhet for det morsomme navnet. Men om bandet ikke har overbevist deg på sine hjemmesnekrede innspillinger, så er det helt klart mye mer å hente når bandets lyd får såpass med kjøtt på beina som de her beviste de har kapasitet til å gjøre.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948

(Normann)

En forbilledlig presentasjon og en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed.

Flere:

Information - Biomekano
Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion