Intervju: Junip

Det beste med at José González har samlet sine gamle tropper er at han endelig har noen å snakke med når han går av scenen etter konserter.

Foto: Christian Roth Christensen

- Når jeg er på scenen så tenker jeg ikke så mye over det, men når jeg går av og det ikke er noen der så blir det jo litt ensomt.

Det kan sikkert tolkes mye inn i at den beskjedne svenskargentinske José González har samlet den gamle kompisgjengen i Junip igjen, og det er nesten et paradoks at debutalbumet foreligger i 2010. På John Dee møtte groove.no González og hans gamlenye bandkollega Tobias Winterkorn.

- Hva skal vi si. Junip startet i 1998 og slapp en syvtommer med fire låter, og etter det gjorde vi ikke så mye. Ikke jeg heller for den skas skyld, forklarer González. Ikke før jeg slapp min første plate, og vi har vært sugne på å gjøre noe med Junip helt siden da.

Ja det virker kanskje mer suspekt enn det trenger å være når en suksessfull soloartist forsøker å dra frem det gamle bandet sitt?

- Jo, nå har jeg bestemt meg, nå følger dere med, sier González bestemt, men åpenbart ironisk.

- Selv tenker jeg at det er noe jeg har villet gjort veldig lenge, så det føles ikke som at vi drar frem det gamle bandet. Hver gang jeg har vært hjemme fra turné har vi snakket om å gjøre dette.

Den klassiske fylla hjemme i Gøteborg i feriene med andre ord? De andre tenkte sikkert lenge at det bare var noe du sa da?

- Haha, nei da. Vi har alltid tenkt at en gang skulle vi gjøre noe mer med Junip – det føles naturlig.

- Og det fungerte fra første sekund i øvingslokalet, fortsetter Winterkorn. Det verste som kunne skjedd var jo at vi hadde vokst fra hverandre musikalsk sett. Det kunne spriket i tre forskjellige retninger, men det klaffet godt med en gang.

Fulle og halvironiske folk - og andre

Jeg må jo innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg satte på Fields første gang. Åpningslåten In Every Direction starter omtrent slik som de fleste sololåtene dine, men henter seg heldigvis inn kjapt. En liten lureintro egentlig!

- De fleste låtene starter vel egentlig med akustisk gitarintro tror jeg, sier Winterkorn og titter bort på en nikkende González.

Jeg tipper det er en del folk som roper etter Heartbeats og Teardrop på konsertene deres også?

- Ja, det er som regel noen fulle og halvironiske folk som gjør det. Noen ganger er det vel alvorlig også, og folk har tryglet – ”snälla, snälla!” – men det er kanskje naturlig at det blir sånn.

Så det er uaktuelt å lure frem saker fra soloskivene altså?

- Ja, vi har for mange bra låter med Junip nå, så vi har ikke noe behov for å spille González sine coverlåter, forklarer Winterkorn og får nok et godkjennende nikk fra González.

- Kanskje når vi blir gamle og gjør ti konserter i året og ikke tar alt på alvor, så kanskje vi kan gjøre det. Men da kan vi også finne på å spille i tre timer, bare fordi vi kan, forteller González og de to begynner å le.

Dette er på alvor nå altså?

- Tja, det er jo et nytt band på et vis da. Vi er her for å presentere albumet vårt. Så det handler ikke så mye om publikumsfrieri på den måten, forklarer González. Vi vil ikke ta bort to låter som vi liker for å bytte med en cover eller en av mine låter – det føles feil.

- Vi er også forsiktige med å spille for lange sett, kommer det fra Winterkorn. Vi legger oss på rundt 50 minutter, hadde vi spilt i 75 minutter eller noe så hadde folk sikkert gått.

Jeg nikker og legger til at de beste konsertene jo er de man forlater og har lyst på mer.

- Det var en klubb i Gøteborg som het Lolita hvor ingen band fikk spille mer enn 20 minutter faktisk, sier González.

- Det er veldig ulikt fra sted til sted, i Tyskland for eksempel så forventer de at man skal spille alt.

González setter det hele på spissen og forsøker seg på en parodiering av en tysk publikummer.

- But you didn’t play dat song from de turd album.

Noe tredje album kan det bli en stund til vi får fra Junip, med tanke på at de brukte tolv år på debuten. Fields er i alle fall ute nå via City Slang/Tuba.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - 20 Years of Dischord

(Dischord)

En obligatorisk samler fra DisChord. Denne triple boksen er en gjennomført, delikat og historisk dokumentasjon.

Flere:

Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet
The Low Frequency in Stereo - Futuro