Kongsberg Jazzfestival: Jonas Kullhammar Quartet, Smeltehytta, 3/7-04

En groovy opplevelse i et ikke fullt så groovy lokale.

Etter tre spennende livealbum med fokus på energi og det evige jazzgroovet, var forventningene ganske store i forkant av møtet med Jonas Kullhammar og hans kvartett i Smeltehytta. For det første; lydmessig fungerer dette konsertstedet ganske dårlig, når publikum i tillegg var plassert fem meter fra scenens kant ble lyden i overkant langt unna. Jonas Kullhammar Quartet er et band som krever en større nærhet til publikum. Om ikke nødvendigvis fysisk, så ihvertfall bør lyden fylle lokalet, og ikke vake et sted der framme.
Men, man kan ikke kreve den samme intimiteten som Glenn Miller Cafè i Stockeholm kan tilby.

JKQ åpnet settet med kanskje deres beste låt; Snake City East fra deres siste plate Plays Loud For The People. Denne utvidete versjonen gav alle bandmedlemmer rom for å eksponere sine ferdigheter, og umiddelbart gjorde den nye trommeslageren Daniel Fredriksson seg bemerket. Med et aktivitetsnivå som lå i nærheten av Paal Nilssen-Love eller Tony Williams, og med et enormt tett groove løftet Fredriksson denne låta opp til en av store høydepunktene under festivalen. Kullhammar selv teppela dette groovet med dype melodier, og som en Miles Davis tok han ofte steget til siden og lot bandet drive avgårde som villhester i et kontrollert, men vilt sprang over prærien.

Låtene Super G og i Sheriffens Klor er delvis smidd over samme lest som Snake City, og det er groovet, intensiteten og de fete melodiene som er JKQ varemerke. En ballade som Slow Drop ble derfor ikke så engasjerende, selv om den viste at bandet er mer enn et utadvendt og publikumsvennlig band. Kullhammars tenorsaksofon minnet til en viss grad om Sonny Rollins eller John Coltrane, selv om unge Kullhammar ikke er like glad i å søke langt ut fra låtenes midte. JKQ befinner seg nærmerst et mainstream-orientert uttrykk uten at muskken er uoriginal. Og at Kullhammar er en publikumsfrier er det nå liten tvil om, selv om ikke alle de poengene hans var like morsomme denne kvelden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Neil Young - On the Beach
Tanakh - Dieu Deuil