Høst

Med en sommer som aldri helt kom i nord er det bare å stålsette seg for regn, visne blader og mørk melankoli. Musikalsk sommerlykke funker ikke lenger. Det er tid for mørkere saker. Depp i vei, her er noen tips for soundtracket.

St.Thomas – Mysterious Walks
Ettårsdagen for Thomas Hansens triste bortgang ble nylig passert i stillhet, men i begynnelsen av oktober er han igjen i begivenhetenes sentrum når Racing Junior slipper den gedigne og etterlengtede St. Thomas–boksen. Ikke tilfeldig planlagt da det skjer i samme uke som Verdensdagen for psykisk helse markeres, og noen dager unna 8 år etter at debuten Mysterious Walks fremviste et låtskrivertalent utenom det vanlige her hjemme. Skattekisten der også venner fra fjern og nær hyller låtskriveren er virkelig noe å se frem til. Musikalsk selvsagt, men også viktig fordi den setter fokus på psykisk helse og stigmatisering rundt dette. 6. oktober er datoen, frem til da er det katalogen som gjelder. En katalog der de tre første platene er blant 2000-tallets fineste norske, og aller finest er nok starten med vindskeive Mysterious Walks, der det uimotståelige tittelsporet føyer seg fint inn blant dagens deppefavoritter.

Tindersticks – Tiny Tears
Av alle konserter som glapp i sommer er nok Tindersticks på Farmen blant de sureste å ha mistet. 90-tallets beste britiske band slapp tidligere i år The Hungry Saw, et gledelig og sterkt comeback som likevel står litt i skyggen av bragdene på nittitallet. Nottingham-bandets to første plater er blant de beste britiske fra forrige tiår, og aller best funkler den selvtitulerte andreskiven. Med ømme My Sister og dunkle Travelling Lights flommer tristessen, og når Stuart A. Staples lar barytonen vibrere i smellvakre Tiny Tears er det bare å slippe følelser løs i salte tårer. Med svulmende strykere er det svimlende og bevegende å følge stemmen til Staples i front av et storslagent Tindersticks som formelig gråter i studio. Hulk.

American Music Club – Wish the World Away
Av mange flotte album med fenomenale American Music Club, velges 94-utgivelsen San Francisco av flere grunner. Hudløse Can You Help Me, drivende It's Your Birthday og morbide How Many Six Packs Does It Take to Screw in a Light? er søyler på en plate fylt av nervøs ettertenksomhet, fengende refreng og mørk humor. Wish the World Away er likevel øyeblikket. I noen små og snerrende minutter slipper låtskriver og frontmann Mark Eitzel frustrasjonen fri, aggresjonen får utløp og American Music Club fillerister sine lyttere med nihilistiske undergangstoner. Deilig, sinna og et perfekt valg når du bare la mørket regjere.

Joy Division - Isolation
Opplagt og en selvfølge når fremmedgjøring og angst får oss til å trekke dyna over hodet i et forsøk på å stenge dagen ute. Manchesters fineste band sto i fremste linje da punk ble post-punk, i en tid da England fremdeles sto frem som et musikalsk kraftsentrum. Ian Curtis varsler sin død, Closer ryster og 1980 føles som en evighet siden. Joy Division tok pulsen på tiden og ingen andre klarte perfekt å sammensmelte desperasjon, angst og monotone, uhørt dansbare rytmer. Isolation er lyden av kald krig, skitten industri og et England i brutal endring. Og midt oppi det hele, en kreativ ung mann på vei inn i en tunnel uten utgang. En av rockens største øyeblikk treffer minst like sterkt i dag, som da den nesten 30 år tilbake kronet Joy Division til konger av skraphaugen.

Magnolia Electric Co – I Can Not Have Seen the Light
Shot Out the Light for 2000-tallet, der Jason Molina tar opp arven og skinner i lyset av Nordstjernen. What Comes after the Blues, spurte Magnolia ettertenksomt tre år tilbake på en plate for mørke kvelder og stille netter. Selv om nok Molina har sterkere kort i katalogen, inneholder opptakene med lydkunstner Steve Albini bak spakene øyeblikk av storhet, der amerikansk musikalsk arbeiderklasse nok en gang viser veien. Julaften 2006 åpnet Pstereo siste luke i julekalenderen, da vi slukket lyset og kåret What Comes After the Blues til det beste albumet i nettstedets levetid - om platens dirrende punktum skrev jeg:

Søvnen har omsider lagt sin beskyttende favn over bandet. Bare Jason Molina og vidunderlige Jennie Bendford er fremdeles våken. Hun har sunget som en gudinne i hele natt. Det er stille, man kan ane at mørket er i ferd med å tape for nok en dag.

Det er nå det må komme, det er nå det må ut.

Jason: Will I have to be alright, all of the time?

Tiden står stille.

Jennie: No one has to be alright, all of the time

Så enkelt. Og samtidig så vanskelig.

Når Molina til slutt åpner øynene, føles det som han gjør jobben Jesus verken klarte, orket, eller rett og slett ga, vel, faen i.

I saw the light
I saw the light!



comments powered by Disqus

 



Asle F
2008-09-17Flott sak

"I cannot have seen the light" må være noe av det peneste som er skrevet, noensinne. En av de VIRKELIG store klassikerne fra dette tiåret.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo