• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Sub Pop deluxe

To flotte reutgivelser fra Sub Pops nære fortid er nå gjort tilgjengelig.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook14.05.09

Sub Pop har gjennomlevd mange faser i årenes løp, opp- og nedturer, stilskifter og trendbølger. De står fremdeles som en av de fremste garantistene for kvalitetsrock i dag, ja, kanskje mer relevante enn på nesten 20 år med fremtredende artister som Fleet Foxes, Iron & Wine og Band of Horses som de mest suksessfulle. Det er en gunstig tid for selskapet å minne om noe av gullet som finnes i deres back-katalog, og som yngre lyttere kanskje ikke har noe nært forhold til. Tidligere har pålen Superfuzz Bigmuff av Mudhoney kommet i en elegant deluxe-utgave. Nå er det to mer bortgjemte, men ikke mindre gode, band som dyttes opp i sollyset igjen.

Red Red Meat: Bunny Gets Paid, 1995
Tidlig på 90-tallet kunne man (veldig) grovt dele den amerikanske indierocken i hovedsetene Seattle og Chicago. Seattle med sin retrobasert tømmerhoggerrock på SubPop, Chicago med den mer raffinerte og skolerte post-rocken på Thrill Jockey. Red Red Meat falt egentlig et sted i mellom, og var bandet som på sett og vis også knyttet bånd mellom de to. Uten at de av den grunn huskes av særlig mange i dag. Sub Pops Deluxe-serie kan forhåpentligvis gjøre noe med det. Nå er deres tredje plate fra 1995 utgitt i staselig format og oppusset lyd (uten at det opprinnelige rustne og hanglende lydbildet er helt fjernet).

Red Red Meats røtter lå både i bluesen og i syrebefengt 60-70-tallsrock (Stones, Faces) men med uventede rytmemønstre, mer abstrakte partier og etter hvert eksperimenterende trekk. De debuterte på Sub Pop i 1994 med (min favoritt) Jimmywine Majestic, og avsluttet prosjektet i 1997 med There's a Star Above the Manger Tonight. Et par av medlemmene gikk deretter inn i den minst like spennende konstellasjonen Califone, mens Brian Deck har gjort en karriere bak spakene med artister som Iron & Wine og Modest Mouse.

Frontfigur Tim Rutili ønsket visstnok med Bunny Gets Paid å lage en plate i malen etter obligatoriske "classic bummer records" som Van Morrissons Astral Weeks, Big Stars Third og Skip Spence' Oar. Bunny Gets Paid er ikke helt der, men stemningen den formidler kan sies å bære visse felles trekk. Flere av medio 90-tallsplatene til Sub Pop har rukket å bli støvsamlere, mange har falmet betraktelig i årenes løp. Bunny Gets Paid fortjener ikke en sådan skjebne. Dette er platen som peker frem mot Califones senere vellykkede eksperimenter, særlig på rytmesiden, samtidig som røttene skinner gjennom i alt rakkelet lyser en klarhet gjennom bandets drugga tåkeheim.

Bonusdiscen som medfølger er vel strengt for fansen, men omslaget er underholdende nok. Av de mange anekdotene er det kanskje Modest Mouse' Isaac Brock som sier det beste: "All I can think to tell you without sounding like a ponce is that Bunny Gets Paid sold a lot of weed to me."

The Vaselines: Enter the Vaselines, 1992
The Vaselines var også et atypisk Sub Pop-band, i den grad man kan si at noe er typisk eller ikke. Men de var fra Edinburgh (dro til Glasgow), lagde skeive og hjemmesnekra lo-fi skranglepophits og ble løftet opp og frem mye takket være Nirvanas Kurt Cobain. Han gjorde mye for å skape interesse rundt sine favoritter, det vil si, bare han gikk i en band t-skjorte ble det umiddelbar furore, men akkurat The Vaselines fulgte han et hakk dypere. Nirvana covret både Molly's Lips og Son of a Gun (utgitt på Incesticide) og Jesus Was a Sunbeam (utgitt på MTV Unplugged).

Enter The Vaselines samler bandets Son of a Gun EP, Dying For It EP og fullengderen Dum-Dum (deres eneste), med andre ord det samme låtuvalget som utgjorde Sub Pops The Way of the Vaselines fra 1992. Da var bandet allerede oppløst. Dette er altså en reutgivelse av denne samleren, med ny tittel, ny innpakning, oppusset lyd og flere låter, og en nær komplett utgave av alt de ga ut på plate.

The Vaselines' låter har fremdeles evnen den samme evnen til å sjarmere da som nå. Tross sin korte platekarriere etterlot de seg en bemerkelsesverdig sterk rekke med hits. Dette er altså, for å gripe til flosklene, tidløs pop. Fra de umiddelbare røttene til The Pastels (Stephen Pastel tok dem raskt inn i sin fold) og med pekere mot eksempelvis Belle & Sebastian senere, her ramler det ut nær klassikere, ikke minst de nevnte sporene som Nirvana senere gjenskapte. Dum Dum-skiva er noe røffere i kantene enn de fabelaktige EPene, med en mer ordinær rytmeseksjon og litt mer produsert, låter The Vaselines bedre enn på sine foregående fremstøt, dog uten helt det samme, umiddelbare materialet.

Selv om medlemmene gjorde seg bemerket senere, særlig Eugene Kelly gjennom band som Captain America og Eugenius, ble stemningen som The Vaselines skapte, adri gjenskapt på samme måte.

Disc to består av ymse demoer og liveopptak, med en lyd som i beste fall er eh, autentisk... Litt for kjøkkenbord for min smak, men sikkert et herremåltid for fansen. Det bør uansett ikke herske noen tvil om at The Vaselines aldri dreide seg om teknisk finesse og hi-fi, dette er musikk rett fra hjertet, rett ut, og på sitt beste, rett inn i øret.

Begge platene er utgitt av Sub Pop/Tuba.