Konsert: Dans For Voksne - Wolf Eyes/Stian Skagen

Blå 06. september 06: Iggy & The Stooges. Merzbow. Wolf Eyes er manifestasjonen av møtet mellom kunst og sirkus og det skulle de vise til gagns med et høylydt sett på Blå.

Stian Skagen hadde fått jobben med å varme opp kveldens publikum denne kvelden. Han er den ene halvdelen av støybandet Ryfylke, men soloarbeidet hans har kommet litt i skyggen av musikken til makkeren Sten Ove Toft. Det skulle vise seg å være bli en riktig så trivelig affære – settet fløt fra det renlinjede til det bassdrevne støyende uten særlige problemer. Han hadde et dempet visuelt uttrykk på scenen – det hele endte opp i et særdeles konsentrert blikk på effektboksene på bordet foran ham.

Wolf Eyes er et av de viktigere bandene på den amerikanske støyscenen i dag. Sist gang jeg hadde gleden av å se denne banden var i et improvisert og høylydt samspill med Fe-Mail på Kongsberg Jazzfestival. Den gangen slo de bakken vekk under meg med et spenstig og variert sett som vekslet fra det fullstendig stille til manisk støyende. Når jeg nå så at de hadde tatt turen til Oslo var jeg ikke sen om å ta turen ned til Akerselvas bredder for å få med meg konserten. Blå var sparsomt befolket rett før ni, men i løpet av de neste timene tok stadig flere turen innom for å sjekke ut den høylydte amerikanske trioen.

Støymusikere blir ofte kritisert for å stå passive bak laptoper eller effektbokser og distansere seg fra sitt publikum – den kritikken vil nok alltid prelle av Wolf Eyes. Jeg hadde riktig nok hørt om det utagerende showet til bandet, men det jeg følte det ikke kom helt til sin rett under i samspillet med Fe-Mail. Denne kvelden var de tre amerikanerne alene på scenen og deres visuelle uttrykk fikk komme til syne.

Wolf Eyes er et eksplosivt rockeband på scenen; dog ikke den kalkulerte rocken til The Strokes og Green Day. Wolf Eyes har funnet blodårene til det opprinnelige pønkliket og river opp de røde trådene tilbake til MC5, The Stooges og The Ramones. De poserte villig vekk, headbanget og slo seg løs på scenen. I løpet av konserten var de innom det meste på scenen som kan lage lyd; gitarer, stemme og saksofoner var bare begynnelsen. De hadde kofferter fulle av effektbokser og en hjemmesnekret gitar.

Bandet flerret gjennom låtene sine og fridde til publikum. Med flir og støy fant de frem til et uttrykk som manifesterte gråsonen mellom rock og noise med en dressing av frijazz. Denne miksen av kontakt med salen og musikalsk vågemot har gitt bandet den status de nyter i dag. Dog føltes publikum noe distansert i begynnelsen av settet. Det føltes litt pussig stå på sidelinjen og se bandet eksplodere i lys og lyd på scenen med publikum passivt iaktta fra mørket på gulvet. Heldigvis løsner det etter hvert og konserten avsluttes med ekstranummer og utrop om å få spilt favorittlåter – akkurat som på en god rockkonsert.

Wolf Eyes kan godt vise seg å være det første eksempelet på hva begrepene rock og pønk vil lede opp til i løpet av de neste hundre årene. Hvis dette er tilfelle gleder jeg meg til å se hva fremtiden kan bringe.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

()

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Flere:

Kråkesølv - Trådnøsting
Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours