Konsert: Stefan Sundström

Mono, Oslo 14. mars 2007. – Det ble ikke helt det samme denne gangen, mener vår anmelder.

Det er ikke lenge siden sist jeg så Stefan Sundström live. Det var svensk magi av typen som fikk oss ølbeduggede nordmenn til å synge Du gamla, du fria og løpe som Duracell-kaniner ut i en Oslo-natt som plutselig ikke virket så kjølig lenger.

Det ble ikke helt det samme, denne gangen.

Jeg var i forkant overbevist om at dette ville bli en av årets fineste konserter. Fantastiske Stefan Sundström alene med gitaren på et av Oslos desidert beste utesteder. Sist jeg så ham var på Betong i høst, da med nyslupne Fabler från Bällingebro i gitarkassen - i flerspann med det glimrende bandet sitt, og selveste Lars Winnerbäck som gjesteartist.

Tidligere hadde jeg sett ham solo, på en sliten kafé i Trondheim. Den gangen var han verdens kuleste mann der han satt med slipset rundt hodet og dasket basstrengene på den svært så turnéslitte kassegitaren sin. Han gjorde Nästan som reklam, Den ende og en helt fantastisk Fisk i en skål. Jeg husker spesielt godt at noen mistet en halvliter i gulvet akkurat i det han introduserte sistnevnte.

Det er klart det blir magi av sånt.

Alt lå til rette for at Stefan Sundström skulle komme til Oslo i 2007 og gjøre en av de fineste konsertene publikum hadde opplevd. Men alt i fra åpningen med en særdeles brautende versjon av Dyrt att vara fattiglapp ble det tydeliggjort at Stefan ikke var helt i toppslaget denne kvelden. Etter sangen nevnte han at han gjorde en dårlig konsert i Trondheim dagen før og at han ville rette opp inntrykket. Nå var ikke jeg på konserten i Trondheim, men på Mono var det noe med stemningen, publikum og kanskje spesielt låtlista som holdt meg igjen. Jeg stod ikke og viftet febrilsk med begge armene med halvliteren nærmest kontinuerlig i munnen - som jeg har hatt en tendens til å gjøre i Stefans selskap, både på plate og live.

Platene hans er alltid bygd opp rundt det alvorlig og sørgmodige. Stefan ser livet klarere enn de fleste, og tegner bilder på en måte som gir bitterheten et smil, uansett hvor alvorlig undertonen måtte være. Han trekker frem personligheter fra populærkulturen og politikken, og legger til varm, tradisjonell visestemning. Han kombinerer det alvorlige med livsglad, banal, morbid og utilslørt humor. Det er nettopp denne balansegangen som gjør Stefan Sundström til Sveriges - og sannsynligvis Skandinavias - beste låtskriver innen sitt felt.

På Mono snakket han mer til lattermusklene enn til hjertet, og var alt i alt litt ute av balanse. Han gjorde Snickerboa, Johnny Dunder og Häst utan tyglar fra sine to siste plater Fabler från Bällingebro og Hjärtats melodi. Fine plater begge to, men jeg savnet de fantastiske visene fra Nastan som reklam og Fisk i en skål. Jeg må innrømme jeg var litt lei den noe mer ensidige følelsen av å høre historiene om Sabina, Pippi Langströmpe og far til Emil - som er død.

Det var ikke før han gjorde en - om noe i overkant - lavmælt versjon av Teddybjörnen jeg plutselig kjente fascinasjonen tok tak i meg igjen, som den så enkelt og effektivt hadde gjort tidligere. Følelsen ble forsterket da Micke from Sweden entret scenen og viste oss fem minutter Roy Bittan-magi foran pianoet mens Stefan sang Fisk i en skål - en lite kunststykke som ser ut til å bevege meg like fordømt kraftig hver eneste gang jeg hører den.

Som en fisk i en skål
Simmar jag runt och tittar på
Hur du står ensam som jag
Du är du och jag är jag

Joda, han hadde sine øyeblikk denne gangen også, Stefan Sundström. Uhøytidlig og sleivete i alt han sier og gjør, klarer han alltid å få meg til å smile. Men denne natta sovnet jeg ganske fort, uten å tenke for mye på Hitler, Ebba Grön, Jan Banan, Marilyn Monroe og Peace and love in Sthlm city.

For det ble ikke helt det samme, denne gangen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP

(Emperor Norton)

Nytt skudd på det elektroniske treet leverer fine finesser i kjent bergensk stil.

Flere:

The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society
Ping - Discotheque of Darkness