Ungdomskulen, Betong 4. september

For et bortimot tomt Betong leverte Ungdomskulen en konsert som var litt skuffende, men som allikevel hadde et snev av uforløst potensiale over seg.

Relaterte sider:

Ungdomskulen

Foto: Chris Erlbeck (klikk et bilde for å se flere i galleriet)

Ungdomskulen var et av mange band som mistet utstyr for store verdier under den kjente brannen i Skuteviken i Bergen 7. august 2008. En brann som rammet musikkmiljøet i byen hardt og nådeløst. Men med god dugnadsånd og stor innsats fra kulturlivet i Bergen virker det som de fleste bandene - inkludert Ungdomskulen - kom seg fort på beina igjen. Da brannen brøt ut var bandet allerede igang med å spille inn sitt andre album; Bisexual. Det var også denne platen som ble viet mest oppmerksomhet fredag kveld.

Ungdomskulen er allerede et rimelig etablert band som mottok gode omtaler fra utlandet og blant annet Pitchfork (7.7/10), for debutplaten Cry-Baby fra 2007. I sommer har bandet spilt på en rekke festivaler rundt omkring i Norge, med blant annet tre (!) opptredener på årets Øyafestival. Om et par uker legger bandet ut på nok en Englandsturné, og i samme slengen kan det skal vel også nevnes at bandet spilte på årets SXSW i Texas.

Det første som slo meg var at lokalet var rimelig glissent – et velkjent fenomen for Bergensbaserte band som prøver seg på motsatt side av landet. For Ungdomskulen er det også etter sigende et velkjent problem til Norge – det fortelles at bandet drar betraktelig flere publikummere internasjonalt enn nasjonalt. Kanskje det har noe å gjøre med et eksotisk bandnavn og en eksotisk måte å spille rock på?

Ungdomskulen har uten tvil en litt spesiell tilnærmingsmåte til rocken. Det tre mann store bandet spiller en rytmisk- og overgangsbasert type indie/progrock med lange instrumentalpartier som det er vanskelig å sjangerdefinere.

Da bandet kom på scenen til lyden av filmfanfarer virket det hele ganske så lovende. Etter hvert skulle en allikevel oppleve at bandets lange instrumentaldeler skulle bli litt langtekkelige. Lange låter som eksempelvis Only In Novels varte i nærmere ti minutter med sine eksperimentelle progrock-partier. Tatt i betraktning at det var rimelig glissent på gulvet virket det også som bandet mistet litt av interaksjonen med publikum og at de da manglet den oppbackingen som trengs for at en som publikummer blir dratt med og avgårde i de intense og utprøvende instrumentalpartiene. I stedet mistet dessverre i utgangspunktet veldig kule låter litt av piffen.

Allikevel har Ungdomskulen noe veldig interessant over seg, særlig måten de trippelkorer over en utfordrende bassgang som er viet minst like mye oppmerksomhet som leadgitarens catchy riff. Det skal også trekkes frem at en slik innlevelse som Øyvind Solheim viste, nesten var verdt oppmøte alene – selv i lange og monotone kubjellepartier regelrett danset han bak trommene sine. Hadde Solheims energi med større hell blitt overført til sine medmusikanter og gulvet foran scenen, hadde nok konsertopplevelsen steget en god del hakk for de fleste fremmøtte.

For ordens skyld kan det nevnes at Ungdomskulen har spilt tre konserter i hovedstaden på under en måned, noe som nok ikke akkurat inviterer folk til å gå mann av huse. En skal vel heller ikke se bort fra at fokuset til Ungdomskulen ligger på den nært forestående Englandsturnéen, og ikke Norge nå om dagene.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Skeleton Blues

(Jagjaguwar)

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere:

Pink Mountaintops - Outside Love
Mew - No More Stories / Are Told Today / I'm Sorry / They Washed Away / No More Stories / The World Is Grey / I'm Tired / Let's Wash Away