Ekkofest 2009

To av grooves journalister hadde noen heftige kvelder i Bergen under årets Ekkofest. Her kan du både se og lese hvorfor.

Tekst: Christian Evensen
Alle foto: Chris Erlbeck.

Galleriet er smekkfullt av nydelige bilder fra festivalen, klikk på et hvilket som helst fotografi for å gå dit

Ekko 2009 ble en fin og variert opplevelse. Det overrasker meg egentlig litt at jeg ikke sitter igjen med en følelse av å ha vært på en festival som primært er viet til elektronisk musikk. En grunn til dette er nok fordi jeg ikke konsentrerte meg så mye om DJ-settene denne gangen, og dj-kulturen er helt sentral ved denne delen av musikkverdenen.

Det er lett å ta DJ-en som «pauseunderholdning» mellom konsertene, og mange vil derfor forflytte seg bort fra rommet DJ-en spiller til et annet rom hvor det er konsert. Men dette er det vanskelig å gjøre noe mer ut av, og jeg er selv skyldig i å tenke at konsertene er viktigere enn DJ-settene, så dette får jeg heller ta igjen neste gang. Her er en rapport fra de konsertene jeg overværte under Ekkofest 2009.

Svarte Greiner

Svarte Greiner åpnet årets Ekko-festival, med et sett som lignet et vi har hørt fra den kanten før, men som hele tiden brakte inn noe nytt. Erik Skodvin, med laptop, knotter å skru på, og en gitar han behandler med en bue, er den Erik Skodvin vi begynner å kjenne godt her i Bergen, etter spilling på Ekko og Borealis tidligere. Denne gangen hadde han med seg en fin video som akkompagnerte gitardronene; repeterende bilder av natur i bevegelse, en direkte Rorschach-test for publikum å beskue, speilbilder i vannoverflaten, osv. Det gjorde at jeg gledet meg over enn mer detaljrik live-utgave av Svarte Greiner enn hva jeg har opplevd tidligere.

Svarte Greiners mørke og dystopiske univers ble så avlastet av Efterklang sin pophygge, som denne kvelden spilte en del nytt materiale, som kanskje var noe mer «rocka» – til tider i nærheten av sen emo – enn hva vi har hørt fra gjengen tidligere. Av en eller annen grunn blir slike popensembler alltid hørendes veldig like ut, men live kan man ikke annet enn å la seg rive med likevel. Mye av det nye materialet minnet meg veldig om Anathallos første (og forbigåtte) plate, noe som kan være tilfeldig, men i mine ører positivt. Mange mente dette var den beste konserten på festivalens åpningsdag, men jeg mener det beste kom litt senere.

Sten Ove Toft/Megaphonic Thrift

Ekko hadde denne gangen spesialbestilt to konserter, og den første kom på åpningsdagen med støyprins og veteran Sten Ove Toft, og de nye ynglingene i The Megaphonic Thrift. Det er ingen hemmelighet at Sonic Youth er en viktig referanse for Megaphonic Thrift, det legger de heller ikke skjul på.

Et samarbeid med støymusikeren Sten Ove Toft er også en understrekning av at de mener det. Sistnevnte åpnet konserten, med en rolig, men sikker oppbygging av kontant, jernhard dissonans. Ut av ulyden kom Megaphonic Thrift med rock og post-rock (i tradisjonen fra Slint til Explosions in the Sky), og sammen ble Sten Ove Toft/Megaphonic Thrift kvalitativt annet enn de to hver for seg, samtidig som begges bidrag til verket kom bra frem. Jeg fikk ikke med meg hele konserten. Det hadde vært en lang dag, jeg begynte å bli sliten, og merket allerede nå at jeg brygget på noe.

Action Beat

Jeg glemte fort at jeg egentlig var litt halvsyk da Action Beat, støybandet fra Bletchley, entret gulvet. Når hverdagen er en dusj – altså når man bor i Bergen og det er høst – er det lett for å bli forkjølet og depressiv, og jeg mistet fredagen (Karin Park, Röyksopp, Andreas Tilliander, m.m.) på grunn av det. Men Action Beat rev meg fort ut av skuffelsen. Bandet, som denne kvelden bestod av en bassist, to trommiser, og tre gitarister, sies å ha en reservetropp på ytterligere 8 støyrockere.

Albumet deres, The Noise Band from Bletchley, har fått greie skussmål blant annet her hos Groove.no, og konsertene de holdt i Oslo, Kristiansand, og Stavanger vekket glede blant de som fikk det med seg. De tre gitaristene og bassisten hadde denne kvelden plassert seg midt ute på gulvet (med tendenser til å sprette alle veier – særlig en av gitaristene brukte mye gulvplass med sine ukontrollerte, lite koordinerte sprell), mens de to trommisene hadde plassert seg rett bak dem, fremst på scenen. Tidlig Sonic Youth og no wave har blitt nevnt om dem, og linken er klar, men tankene sendes fort til Arab on Radar, Lightning Bolt og annen nyere støyrock når de kjører på. Det ble en positiv opplevelse, som for meg for alvor vekket Ekko 2009.

Jonathan Johansson

Øresusen meldte seg da Action Beat la fra seg instrumentene, og da passet det godt at neste konsert, Jonathan Johansson, var utsatt en time,og ørene kunne få hvile seg. Årsaken var den at amerikanske Woolfy måtte avlyse i siste øyeblikk, slik at programmet inne på Røkeriet ble forskjøvet. Neste konsert ble i stedet tyske Bodi Bill. Tyskerne med den «velproduserte dansemusikken» var et nytt bekjentskap for meg, og klipp fra YouTube tidligere på dagen virket lovende. Konserten viste seg å være en morsom, men noe pinlig seanse. To av de tre tyskerne var kledd i dresser som ville tatt seg greit ut i filmen The Wedding Singer, og det hele hadde en slags kitsch-aktig innleid-bryllups-band- med kvalitet over seg jeg ikke helt klarer å beskrive.

Låtene handlet, selvsagt, om kjærligheten, og for det meste den tapte kjærligheten, den tapte kvinnen. Naturligvis covret de Sinéad O'Connor sin store hit «Nothing Compares 2 U», og da gikk jeg videre til Jonathan Johansson, som på den store scenen i Røkeriet forsatte med det jeg vil kalle frokost-tv-pop; et ekstremt forsøk på å gjøre musikken minst mulig utfordrende (på en festival med hovedfokus på nyskapende elektronisk musikk), noe som ble en skikkelig utfordring for meg i hvert fall. Gutten med «vokal på tåkete skånsk» gjorde sitt beste for å spre sin gladkristne jappeestetikk, og fascinerende nok, lot de fremmøtte seg sjarmere av den hellige englesang; folk ble så glade, det var vanskelig å la være å bli glad selv. Selv om det ikke falt helt i min smak, virket flere å være godt fornøyde.

Voltek

Det ble litt vandring etter Jonathan Johansson, der jeg først var innom Brain Machine, en britisk duo som kontet med en form for progressiv, psykedelisk techno som aldri helt kom i gang. Jeg gikk videre til Voltek, som spilte inne på Cinemateket. Det ble kveldens første innslag av klubbmusikk, men av den litt mer eksperimentelle varianten. Dyp bass, harde beats, og komplekse rytmer gjorde det vanskelig å sitte i ro i en kinosal, og det ble senere ymtet frempå at han kanskje ble litt malplassert på den scenen; det kunne blitt mer interessant med et dansegulv.

Real Ones

I stedet for gikk ferden tilbake til Røkeriet, der festivalens andre bestillingsverk: Real Ones Instrumental. Jeg har ikke helt fått med meg hva Real Ones driver på med, men det virket det som mange i salen hadde, og bandet hadde mange fans til stedet. Det ble en flott bluegrass/folk/psykedelia-utblåsning, og innslaget av en drivende fele ga meg en god følelse av å høre Calexico i norsk folkedrakt.

Detachments

Ekko 2009 gikk ganske rolig for seg, rent kroppslig sett, før Detachments stod på scenen halv ett på lørdagskvelden. Action Beat hadde naturligvis satt en støkk i skrotten med sin energi, men det ble med noen kontrollerte hodenikk for de fleste til stede, tidlig på kvelden som det var. London-via-Manchester-baserte Detachments ble på forhånd beskrevet i programmet som en hybrid mellom allslags herligheter, som ESG, Iggy Pop, Joy Division, acid house, post-disko-punk, og elektro, og da har man ikke mye annet valg enn å ankomme med visse forventninger.

Og de hadde ingen problemer (bortsett fra noen tekniske problemer mellom de første låtene) med å innfri. Vokalist Sebastien Marshal stilte i rigid skoleuniform (med knestrømper) og riktig Ian Curtis-positur. På et lerret bak bandet – som ellers består av Lewis Clark på gitar, Max Moreau på bass, og Peter Dawson på trommer – var en noe uhyggelig estetikk satt opp: mørke, voldelige, og delvis pornografiske videosnutter. Detachments serverte en symbiose mellom en nihilistisk livsanskuelse («all these peoples are ghosts,» messet Marshal foran oss, og videre «ghost and machine, ghost and machine») og den selvopphevende, kroppslige opplevelsen av musikk på sitt beste; dansen. De fremmøtte var begeistret, det samme var jeg, og vi kan glede oss til debutalbumet som er ventet i februar neste år. I Bergen har de i hvert fall skaffet seg en liten fanskare.

Alexander Rishaug og Marius Watz

Jeg avsluttet kvelden med Alexander Rishaug og Marius Watz sin konsert på Cinemateket, selv om kvelden fortsatt var ung for noen. Rishaug og Watz har spilt sammen en stund nå, og jeg så dem selv sist på Landmark i februar i fjor. Den gangen følte jeg Rishaugs musikk og lydkunst ble noe slukt i Watz' fargerike visualisering. Muligens var det fordi jeg overdrevent var opptatt av det visuelle den gangen, for på Ekko var balansen i orden.

Rishaugs ambient-toner buldret frem i mørket, i samspill med Watz videoimprovisasjoner. Noe skuffende var det kanskje, når man har sett Rishaug og Watz tidligere, at Watz brukte de samme temaene i videoen som sist. Det føltes som det samme om igjen, selv om det ikke var det. Formene var lik, men prosessen forskjellig. Det ble likevel en flott, rolig avslutning på to fine dager på Ekko, og vi vendte nesen hjem idet de mer danseglade lot Clark, Todd Terje og Danioh bringe dem ut i natten.

Epilog

Det er positivt at Ekkofestivalen satser bredt, og på den måten kanskje introduserer folk med andre interesser til den elektroniske musikken, og flere av headlinerne som The Field, Todd Terje, Voltek, Andreas Tilliander, Detachments, og Clark tror jeg alle har potensiale til å favne bredt.

Grunnet sykdom fredag fikk jeg ikke tatt del i alt jeg ønsket denne gangen, men jeg takker ydmykt for denne gang, og gleder meg allerede til neste år!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo