Pstereo top 100

Dette ble en særdeles ensartet og kjedelig liste preget av forkjærlighet for folk/rock/country/americana-indie.

Joda, mye bra her også, men hva med å åpne musikkhorisonten for litt flere sjangere??

Et savn i alle norske musikkmedia er fokus på f.eks progrock. Tror knapt jeg har sett et progalbum på en anmelderliste i dette årtusenet.

Men så var det vel nettopp disse genrene som kjennetegnet Pstereo da de drev på. Det gjenspeiles også i denne kåringen, som nesten får vurderes ut fra det.

Mange musikkmeldarar likar ikkje prog. Heile denne førestellinga kvilar på myten om dinosaurrock, der progmusikken var pompøs og pretensiøs, representerte punken antitesen: rockens grunnleggjande utgangspunkt, anti-establishment, og "do-it-yourself".

Mykje i denne myta er utvilsamt sant, og det verkar som at for mange musikkmeldarar er Keith Emersons svulstige og bombastiske tangenttraktering i Emerson, Lake & Palmer prov nok på at progen er ein pompøs og unødvendige musikksjanger - hovudsakleg mynta på nerdete forstadsungdom, og røyndomdsfjerne studentar som les Tolkien og er autodidakt i alvisk talemål.

Problemet er berre at denne myta har blitt gjenteke så mange gangar at det heile vert jævlig kjeisamt og trøttande - førestillinga heng jo att i 1970-talet! Ja, eg veit at ELP og Dream Theater er pretensiøst og til tider usmakleg - blautekakerock er vel den beste metaforen for det. Men kjære vene, sjølv om mange musikkmeldarar har eit tyngdepunkt innanfor alternativ rock/indie, er det rein og skjær latskap å avskrive ein heil sjanger. Forakta, og hånet mange musikkmeldarar syner i møtet med progrocken, er ikkje noko anna enn ein forskansa posisjon - eit bolverk for å la vere å eksponere seg for noko anna enn vande tonar og ideologiske førestillingar. Slik sett er den stadige reproduksjonen av myta "prog vs punk" giddalaus dovenskap som skuggar for vidsyn og openheit.

Eg vil hevde at det blei lagd mange gode progplater førre tiår, og mange glimrar med sitt fråvær i tonegivande norske musikknettstader. Ei som utmerkjar seg er Porcupine Tree si plate "In Absentia" frå 2002. Plata er verken pompøs eller vulgær, men snarare smakfull, forførande og eklektisk. Porcupine Tree er heller ikkje eit band som har eit forstokka og doktrinært utgangspunkt sentrert kring progrockens stordomstid på 1970-talet, som det stadige fløytespelet og Tolkien-tematikk; snarare inkorporerar bandet mange kontemporære uttrykk i sin musikk - som metall og ambient - og skapar noko eige og genuint ut av det. Det er det progressiv rock bør dreie seg om.

Men når det er sagt, så er eg samd med Bjørn Hammershaug; Pstereo hadde ein musikalsk preferanse, og det får syn for segn i oppsummeringa deira. Nettstaden arbeidde innanfor sine rammer, og sjølv om ein breiare musikkhorisont kunne gitt større mangfald, er det fullt og heilt redaksjonens ansvar om ein ynskjer å gjere det. Lista speglar initiativtakaranes utgangspunkt og preferanse - og det er flott! Eg har lagt til ein heil del nye plater til min Spotify-konto etter eg las den lista.

Saka ligg ikkje der, mitt tema er denne stadige reproduksjonen av mytene som heftar ved progrocken, og eg vert litt irritert, innrømmer eg, når Thor Erik Johnson frå Pstereo i si platemelding av Mastodons "Leviathan" skriv: "Men, før proggen fikk ta helt overhånd og Mastodon ble et kjedelig band ga de ut denne plata som gjorde et enormt inntrykk på meg, en lytter som egentlig ikke trodde han var interessert i den slags??

Ok, ok. Denne plata var unntaket som stadfesta regelen - prog er ikkje bra. Johnson er ærleg, og det å skrive subjektive platemeldingar kor musikalske preferansar blir kommunisert, er den einaste vetuge måte å gjere det på. Objektivitet kan ikkje praktiserast i eit så mangfaldig felt som musikk; smaken er som kjend som rumpestumpen, og tykkjer du prog er keisamt, ja så greitt. Spørsmålet mitt er imidlertid om denne preferansen verkeleg stammar frå aktiv lytting? Kan det vere at det snarare er slik at preferansen til Thor Erik Johnson, og mange andre musikkmeldarar med han, heller stammar frå oppkok av snart 40 år gamle fossile overlevingar frå musikkpressas og punkens oppgjer med progrocken i 1977 - med andre ord sosialiserte førestellingar og myter?

Tja, ikkje godt å seie, og når det kjem til stykket kanskje ikkje så viktig. Det er ikkje så nøye for meg om du ikkje har ein svakheit for taktskifter, mellotron, og konseptalbum. Og sant og seie så har eg heller aldri nytta den eminente musikknettstaden Groove for å finne platemeldingar innanfor kategorien progrock - men denne uglesette musikksjangeren dukkar no opp i ny og ne - også her. Til dømes kan eg takke Groove-skribent Dag Erik Asbjørnsen for at eg fann Astra og den gilde plata deira "The Weirding". Men Groove har også jævlig mykje anna bra å by på, blant anna Stein Torleif Bjella, så ein kan jo alltids orientere seg mot andre og meir spesialiserte nettstadar om prog-innhaldet blir for fattig og puslete for ein som meg. Likevel kan eg ikkje nekte for at det hadde vore hyggjeleg om til dømes "In Absentia" hadde vore representert på oppsummeringslistene for 2000-talet.

Selv om vi tok oss god tid stemmer det ikke at vi brukte et helt år på kåringen. Første plate ut (Sparklehorses nydelige It's A Wonderful Life) ble omtalt 30. november i fjor.

Pstereo var definitivt en av de mest oppegående norske musikknettstedene. Synd det hele er en saga blott. Synes tiårs-lista deres oppsummerer mye av det beste fra tiåret, samtidig som den gir Pstereo en verdig begravelse.

Forøvrig er Songs:Ohias Magnolia Electric Co. helt klart et av de beste albumene som ble gitt ut dette tiåret. Hadde absolutt vært på min liste også - om enn ikke heeelt øverst på tronen.

Først av alt, takk til Harald Gunnarsen for en grundig og innholdsrik kommentar, det er fint at Pstereo-lista blir lest og diskutert!

Jeg vil gjerne komme med noen små kommentarer ang. prog-kritikken, til Gunnarsen, kall det gjerne et forsvar.

For det første - det stemmer nok at Pstereo-redaksjonen som helhet ikke hadde de sterkeste prog-preferansene. Det var i hvertfall lite progrock som fikk sildre ut på Pstereo-nettsida og videre ut i denne lista. Men personlig kan jeg finne på å høre på Pink Floyd eller Soft Machine, ja, mens jeg skriver denne kommentaren hører jeg på Red av King Crimson. Hvis man leser hva jeg har skrevet ellers i plateomtalene på Pstereo-lista ser man at jeg bruker "progressiv" som et positivt adjektiv flere ganger, blant annet i omtalene av Björk og City of Caterpillar, i tillegg til at jeg skamroser den gamle proghelten Robert Wyatt. Betraktningene til Gunnarsen om indiekulturens "knee jerk"-reaksjoner basert på gamle grumsete fordommer i forhold til alt som har med prog å gjøre har helt klart generell verdi, og jeg er enig i mye av det han sier, men akkurat i dette tilfellet føler jeg altså at anklagen er litt urettferdig.

Mitt sleivspark i retning proggen i Mastodon-omtalen var nok mer myntet på moderne neo-prog eller prog-metal, der innrømmer jeg glatt at fordommene mine er større enn kunnskapen og interessen.

For det andre er det interessant å merke seg at Mastodon har fått mer og bedre omtaler av indie- og mainstream-pressen etterhvert som de har blitt mer proggete og fjernet seg fra sine røtter i sørstats-"sludge". Akkurat i dette tilfellet passer altså prog-offerrollen dårlig, vil jeg påstå.

Takkar Thor Eirik Johnson frå tidlegare Pstereo for fin kommentar. Først vil eg understreke at mitt utemja ordgyteri ikkje blei utløyst på grunn av noko som stod å lese i Pstereo si liste, heller var det snakk om kommentaren til vedkommande som kalla seg "karakteren". Eg fann at eg var samd i hans merknad om at progressiv rock blir gitt for lite merksemd i norske musikknettstadar, og at dette kunne ha noko å gjere med inngrodde fordommar som hefter ved denne musikkstilen. MEN, eg er ikkje einig i at Pstereolista for 2000-talet er keisam - den er feiande flott!

Det er eigentleg litt tilfeldig at eg tek opp dette temaet under denne tråden, noko som kanskje er litt taktlaust når Pstereo har lagt ned eit slikt stort arbeid med å presentere sine musikalske skattar til folket. Men internettalderen har vel gjort redaksjonar rundt om kring i landet mykje meir tjukkhuda når det kjem til surmaga kritikk på foruma deira, både frå signert og anonymt hald, difor er det hyggeleg å lesnad at Jonhson fann innlegget interessant og innhaldsrikt.

Når det gjeld kritikken, så var den heilt klart meint å vere generell. Faren var imidlertid å legge for mykje i offerrolla - progrocken som uglesedd av musikkpressa - og eg fall vell eit lite stykke ned i den djupe offerbrønnen når det kom til Johnson sin platemelding av ?Leviathan?. Det eg skreiv var nok litt urimeleg, og det er riktig at Mastodon har fått mykje heider og ære i det siste. Med godkjend-stempel frå Pitchfork og meir til, har dei hatt stor suksess - både blant hipsterar og metallhovuder. Trass i dette har ikkje Mastodon blitt keisame, synes eg. Nei det er ikkje like hardtslåande, men fortsett interessant etter at musikken deira vart meir dvelande og progressiv. Crack in the Skye er jo fenomenal!

Men når alt kjem til at så har eg også djupe fordommar mot både neo-prog, og progmetall som læt som Dream Theater. Men det skjer også interessante ting innanfor progrocken, og det hadde vore spanande om dette hadde fått moglegheit til å sildre ut på norske musikknettsider. Slik som det er no, er det hovudsakleg snevre og spesialiserte musikknettstadar som skriv om progrocken med vidsyn - men diverre berre til og for eigen kyrkjelyd.

Denne lista bærer preg av en guttegjeng som lever inni den samme musikalske bobla.
Vinneren og noen av kandidatene øverst er udiskutable i toppen av lista, men det er så mange som er glemt/oversett her at det gjør litt vondt å lese...
Det eneste jeg vil gi "cred" for er at en tørr å publisere denne lista med fulle navn..
Hva med: The Raconteurs, The Black Keys, Kings of Leon etc...