Konsert: Trondheim Jazzorkester/Joshua Redman

Moldejazz, Bjørnsonhuset 18. juli 2006: Trondheim Jazzorkester og Joshua Redman: Fin musikk, fin tendens.

Eirik Hegdal er et navn det er verdt å merke seg. Tirsdag fremførte Trondheim Jazzorkester bestillingsverket hans Space is Still the Place i Bjørnsonhuset, og selveste Joshua Redman var gjestesolist. I år som i fjor er Hegdal leder for storbandet, og viste denne kvelden at han er en musiker og en arrangør med store evner.

Space is Still the Place er tittel på både selve verket og første låt i stykket, og er et klart og tydelig nikk til Sun Ras låt Space is the Place. Det var også den utskrevne musikken, hvor stemmene fløy hit og dit om hverandre innenfor en sær og fin ramme. Uttrykksmessig var dette mer kunstmusikk enn et jazzarr, og rekken av stiler man sneiet innom var lang. Spesielt følelsen av nordeuropeisk folkemusikk og amerikansk blues og roots ga en finfin spennvidde.

Artist in residence, Joshua Redman, spilte sammen med Trondheim Jazzorkester sin første av i alt fire konserter på Moldejazz. Siden all musikken var nykomponert og nedskrevet, ble også han sittende som en del av storbandet og spille sin stemme. I tre dager har band og artist øvd sammen, og det var en godt samkjørt helhet på fremførelsen. Men en så stor artist bør da få spilletid?

Joda, han fikk spilt. Selv om arrangementet var nøyaktig og detaljert og gjorde hver musiker likeverdig, var det tydelig når det sto solo i blekkene. Det var i disse delene hvor kunstmusikken ble satt til side og jazzens improvisatoriske uttrykk tatt frem, og Redman føyde seg godt etter både stil og karakter. Han var den voksne solisten i bandet, men sto altså frem med både autoritet og ydmykhet samtidig.

Besetningen på årets band ligner mye på det Trondheim Jazzorkester som spilte med Maria Kannegaard i fjor. Innslaget av strykere er en ide og et virkemiddel jeg stadig lar meg fascinere av, og Øyvind Engen og Øyvind Gimse på cello gjorde sammen med Ola Kvernberg på fele en viktig jobb for variasjonens del. Mats Eilertsen og Tor Haugerud på bass og trommer utgjorde et spennende komp, og Nils Olav Johansens merkelige dog spenstige gitarspill fungerte også som et slags krydder i den ellers vellykkede besetningen.

Hegdal har tydeligvis sansen for referanser, og låta Mingu var nok et slikt hint til en stor musiker og komponist. Med den seige vekselbassen, den seige melodien, det seige arret og samtidig med en slags vill karakter, ble dette en formidabel opplevelse av hva tretten musikere kan uttrykke.

Det var også hovedinntrykket etter konserten. På tross av en rekke flinke musikere som også gjorde gode enkeltjobber, ble det den herlige helheten av et stort band som utførte et godt og moderne komponert verk som utgjorde essensen. Det kan bli spennende å høre mer fra Eirik Hegdal.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo