• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Håvard Wiik/Lee Konitz m.fl.

Oslo Jazzfestival fredag 19. august.

Audun Reithaug Rasmussen 

Del på Facebook23.08.05

ANDY'S CIRCUS (Scene West)
NYMO og NYMO feat. HÅVARD WIIK (Scene West)
Platoon (Cosmopolite)
HÅVARD WIIK TRIO feat. LEE KONITZ (Cosmopolite)

Andy's Circus er en sekstett med jazzstudenter fra Stavanger, med vokalist Andreas Bakker i front. Bakker har skrevet låtene til Andy's Circus og de spenner fra småfunky jazzrock til Radiohead-kakofoni kombinert med streitere jazzpartier. Bakkers Chet Baker-lignende feeling er imponerende, men det ble litt anstrengt til tider, spesielt i de litt ustø partiene. Bakker bør også få ros for tekstene som langt ifra skjemmet musikken eller ble oppfattet som et nødvendig onde.

Fra disse studentenes første skritt til å bli jazzmusikere, gikk turen til noen som gikk denne veien med stormskritt, og nå fortsetter videre med sjumilsteg. Talentet står i kø hos saksofonbrødrene Atle og Frode Nymo, trommis Håkon Mjåset Johansen og bassist Ole Morten Vågan. Sammen skulle de gjenta suksessen fra 2002, hvor de spilte sammen med den amerikanske pianisten Roger Kellaway. Siden Kellaway ble syk, steppet Håvard Wiik inn som erstatter på kort varsel. Med denne besetningen fikk konserten andre rammer. Antageligvis mistet den litt av sin kommersielle appell, for det var langt fra fullt på Scene West Victoria denne ettermiddagen, men kreativiteten fikk blomstre uforhindret på scenen.

Denne kvintetten er heller ikke så fersk som man kunne tro. De har faktisk turnert som gruppen Motif med Frode Nymo som erstatning for Mathias Eick på trompet, og Håvard Wiik har nylig erstattet den islandske pianisten David Thor Jonsson permanent i Motif. Låtene på konserten var imidlertid ikke Motif-materiale, selv om Vågan også her bidro med noen fine låter. Repetoaret besto av musikk av blant annet Keith Jarrett, Ornette Coleman, Carla Bley, Kenny Wheeler og Joe Lovano. Men denne gjengen dekonstruerer låtene til det ugjenkjennelige. Selv om de muligens følger låtens struktur under soloene, legger man ikke merke til det fordi musikken er så åpen og fri. Derfor spilte kompet også lavmælt, søkende, prøvende og av og til litt famlende, mens solistene fikk masse rom til å folde seg ut i all sin kreativitet. Nymo og Nymo delte broderlig på soloene og så ikke ut til å la seg hemme av mangel på artikluert beat eller trygge harmonier. Det ble allikevel litt for prøvende i det lange løp, og det kom ingen forløsning hvor det løftet seg det lille ekstra. Hadde derimot dette vært et fast band som hadde fått mer tid til å forberede seg, ville nok resultatet vært ganske annerledes.

Håvard Wiik skulle ha nok en uforberedt konsert, denne gangen på
Cosmopolite, med HÅVARD WIIK TRIO og LEE KONITZ. Som oppvarmingsband
spilte et av fjorårets jazzintro-finalister PLATOON. Med Erlend Slettevoll
på piano, Andreas Amundsen på bass, Espen Eilertsen på sax og Hermund
Nygård som trommis, spilte Platoon Shorter / Coltrane-inspirert 60-talls
jazz. Med disse musikernes bakgrunn fra jazzlinja i trondheim, og Erlend
Slettevoll kjent fra The Core, kunne man forventet seg mer av dette laget.
Det var ikke særlig spennende og få overraskelser, men de hadde sine vakre
perioder. Slik det framsto denne kvelden kunne man bare konstatere at
jazzintro-vinnerne In The Country, vant fortjent. Med tid og stunder er
allikevel gjengen i Platoon folk vi garantert kommer til å høre mer fra.

Håvard Wiik Trio og Lee Konitz begynte konserten med en saxsolo-intro, og man skjønte fort at de ikke var helt på bølgelengde når Konitz utbrøt; "What a quiet band". Kveldens låter var jazzmusikeres minste felles multiplum, standardlåtene Solar, All the Things You Are, Alone Together og Body and Soul, alle er de spilt tusen ganger av tusenvis av jazzmusikere, men sjelden slik vi hørte dem i kveld. Det var fascinerende å høre Wiik Trio spille disse låtene, hvordan de gamle kjente låtene hørtes ugjennkjennelige ut, samtidig som at hvis du gjorde en innsats så klarte du å henge med. Så sublimt, skjørt, sart og sært men akk så bra, om det bare hadde fungert i tospann med Konitz. Han virket tilbakeholden og ubekvem med kompet. Flere ganger måtte både Wiik og Eilertsen spille sine soloer før Konitz våget seg fram på scenekanten, men ikke til mikrofonen, det var for mye forlangt. Konitz spilte lineære og skeive linjer, og selv den dag i dag ville saksofonister dødd for hans tørre og vislende tone.

Likevel ble ikke denne konserten vellykket. Konitz virket ikke fornøyd før han en sjelden gang ble backet av walking bass, og stødig ride beat, og da livnet han til. Men Wiik trios preferanser sammenfaller ikke med å spille standardlåter streit, selv ikke når det virket som det var det Mr. Lee ønsket. Når Konitz ventet lenge med å kore, og kunne finne på å be bass og piano å legge av under koret hans, syntes jeg synd på musikerne og ble flau på deres vegne. Aller verst var det når ekstranummeret ikke var avtalt på forhånd og Wiik ikke var trygg på låta, men måtte famle seg gjennom skjema, og ingen skjønte når Konitz ville avslutte. Allikevel var mange strålende fornøyd med konserten. Noen beundret Konitz og saks-spillet hans, mens andre hadde sans for Wiik trios Paul Bley aktige standardversjoner, men helheten, kommunikasjonen og samspillet mellom disse fungerte ikke, og derfor ble konserten en gedigen skuffelse.