• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: Stein Torleif Bjella

Plateaktuelle Stein Torleif Bjella prater om Vonde Visu, udetonerte bomber på bygden og de syv dødssynder.

Robin Sande 

Del på Facebook28.02.11

Foto: Øyvind Rones

Det er dagen før Vonde Visu slippes når jeg treffer Stein Torleif Bjella på Cafe Laundromat på Bislet. Den rørslige musikeren fra Ål er synlig nervøs når han hilser på meg, og setter seg raskt ned, lener seg tilbake, trekker pusten og tar en munnfull øl.

- Jeg er en sånn type som leser alle anmeldelsene om meg selv. Akkurat nå koker det litt inni meg. Jeg er så spent på hvordan den nye platen blir tatt imot.

Muligens har han grunn til å være nervøs. Bjellas første skive som soloartist, Heidersmenn, fikk strålende mottakelser fra de fleste musikkskribenter, og mange har store forventninger til oppfølgeren. Kanskje er Vonde Visu albumet som virkelig skal befeste Bjella som en av våre fremste visesangere.

- Jeg vil faktisk si at Vonde Visu er et bedre album. Den er mer komprimert og melodisikker, i tillegg til at vi fått lagt til strykearrangementer på flere av låtene, avslører Bjella.

Vond kjærlighet

Vonde Visu inneholder, med unntak av Tolv Volt låten Liten Ball, bare nyskrevne låter. Bjella forteller at det denne gangen ikke handler så mye konkret om Ål, men mer om generelle temaer.

- Kjærlighet er det gjennomgående temaet denne gangen, sier Bjella, lener seg tilbake og blir stille en stund.

- Temaet har kommet som en naturlig utvikling. Så ligger det også mye poesi i at man kan forkle og forklare kjærlighet på så mange måter. Flere av tekstene handler om meg selv, ting jeg ser og ting jeg hører. Som når en kamerat av meg skriver dikt om kjærlighet fordi han er forelsket. Det synes jeg er en veldig fin og vakker greie.

Bjella har tatt med seg en vinylutgave av Vonde Visu som ligger på bordet mellom oss. Han peker på første tekstlinjen til sangen Tre Viku.

- Se her. Dette synes jeg sier mye om tematikken.
Fyrste viku var moro, du lo tå alt eg sa.

Jeg leser tekstlinjen, men blir perpleks. Var ikke første uken fin? Hadde de det ikke fint og morsomt sammen?

- Nei, ikke i det hele tatt, repliserer Bjella. De som synes dette er en fint og romantisk burde lese den på nytt. For hva var det egentlig hun lo av? Var det noe galt med alt han sa? Det er ikke hyggelig i det hele tatt. Det er bare trist og vondt, sier Bjella, og utdyper.

- Tre Viku er ingen fin sang. Men selvfølgelig kan jeg ikke bestemme hva folk leser og tror. Det er noe med at folk ikke vil ha Vonde Visu. De vil ha det som er fint, og da tolker de kanskje ting som de vil, i positiv forstand.

Udetonerte bomber

Heidersmenn var et sårt album, om menn med store, uoppnåelige drømmer. Bjella forteller at han på Vonde Visu har gjort dette enda mer tydelig.

- På det nye albumet har vi lagt til strykere på flere av låtene. Da høres det enda mer pompøst ut, og vi får mer frem hvem karakterene egentlig er. For mange av dem er jævlig pompøse mennesker, med uforløste ambisjoner.

Bjella trekker frem Innegubbe som et eksempel på hvordan karakterene i låtene fremstiller seg selv. Når jeg sammenligner personene i låtene med de vi møter i filmene til Bent Hamer, nikker Bjella.

- Det er klart at mange ser en form for komedie i ambisjonene og pompøsiteten. Men det er en ufrivillig komedie sett fra karakterenes ståsted, fastslår han, og kommer med en advarsel.

- Alle sammen er udetonerte bomber, utbryter han, ser litt skremt ut, og gjentar seg selv.

- Snart detoneres de, og da er helvete løs. Det er en ekstrem desperasjon som bygger seg opp, og et enormt sug etter aksept, anerkjennelse og damer.

Men kommer dette av at de har lagt listen for høyt, disse ambisiøse menneskene?

- De må legge listen så høyt. De har ikke noe valg.

- Men jeg tror de har de fint med seg selv. Livsløgnen er en form for overlevelsesinstinkt som de bare må ha.

Bygderomantisk?

Alf Prøysen viser blir av mange tolket som ren og skjær bygdeidyll. Det stikk motsatte er imidlertid tilfelle, og hans eneste roman, Trost I Taklampa, er en formaning om at man ikke bør la seg holde tilbake av bygden. Heller ikke Bjella vil være med på at han romantiserer bygden, selv om noen kanskje oppfatter han som en rural romantiker.

- Nei, låtene mine er alt annet enn bygderomantikk, slår han fast, før han presiserer.

- Nå var det heller ikke jeg som tok Prøysen i min munn. Jeg tørr knapt sammenligne meg med en person som han, selv om albumtittelen Vonde Visu har paralleller til Prøysen, forteller Bjella, før han formelig fysisk fjerner Prøysens navn fra sine lepper.

Hos Prøysen var det bygdedyret som holdt tilbake individet. Bjella mener imidlertid det er fullt mulig å leve et fullverdig liv på bygden, og tror heller ikke det er bygdedyret som er problemet for dem han synger om. Bygden er dog hans inngangsport for å forstå de innesluttede, sære, vanskelig personene.

- Det er nok noe i det at på bygden så stikker karakterene seg ut, og da blir lastene synlige.
Bjella har heller ikke noe problem med å omgås karakterene han synger om.

- Jeg kunne vært kompis med alle sammen, jeg. Til og med han jeg synger om i Jordsjuk. Han som som bare vil ha mer, og stadig venter på at folk skal dø så han skal få enda mer.

Her avslører Bjella et dypt, sosialpsykologisk syn på mennesket.

- Jeg tror egentlig alle har slike laster i seg.

Er det dette som gjør oss til mennesker, spør jeg nysgjerrig?

- Ja, det er godt sagt, svarer han, og henfaller i dype tanker.

- Kanskje blir de syv dødssyndene tema for neste plate. Hva var de nå igjen? Misunnelse, grådighet, vrede.......

Før alle syndene har falt på plass, løper tiden fra oss. Bjella har et stramt program dagen før plateslipp. For ordens skyld, for den som måtte lure, kan det føyes til at de øvrige er hovmod, begjær, misunnelse, fråtseri og latskap.