The Magnetic Fields, Rockefeller 25. mars 2010

Det er vanskelig å ha store forventninger til en sånn konsert, men det var desto lettere å forlate Rockefeller med en usedvanlig herlig tilfredshet.

Foto: Tor Hernan Floor

Få mennesker greier det Stephin Merritt gjør når han tusler ut på scenen. Foran et utsolgt og for det meste sittende Rockefeller gjorde han i alle fall det til gangs – han blir et magnetisk midtpunkt som blikket låses fast på. Dette selv om han til forveksling kan virke som en bitter og gretten gammel mann.

Det er han også fullstendig klar over, og spiller nok også til en viss grad en rolle her. Han spiller den i tillegg uforskammet bra, og har jo også en av de mest karakteristiske stemmene der ute. Det er et godt utgangspunkt for en finfin konsert, og det er vel dømt til å bli topp stemning når man får gåsehud bare av at mannen snakker.

De to settene pluss ekstranummer forsynte seg på bemerkelsesverdig vis av den over 20 år lange karrieren til bandet, og litt på siden også iblant. Merritts prosjekt The Gothic Archies ble også besøkt, og da de spilte en uforglemmelig versjon av Shipwrecked som fikk hele Rockefeller til å glise bredt. Og det er denne svarte humoren som er med på å gjøre Merritt og The Magnetic Fields til noe utenom det vanlige.

I can’t think of a single thing I’d rather do

Fra de åpnet forsiktig med Kiss Me Like You Mean It fra legendariske 69 Love Songs og til de avsluttet med en Papa Was A Rodeo fra samme album, var det en salig stemning på Rockefeller. Årets Realism ble stilt i fortjent godt lys med bidrag som You Must Be Out Of Your Mind og We Are Having A Hootenanny, mens Distortion bare ble representert ved herlige The Nun’s Litany. Det var riktignok en helt magisk versjon.

Men selv om mange av høydepunktene kom fra 69 Love Songs, så dukket også All The Umbrellas In London opp i flottere drakt enn jeg kan huske å ha hørt den før, i tillegg til 100,000 Fireflies fra debutalbumet Distant Plastic Trees. Måten det ble plukket på understreker bandets utilnærmelighet.

The Magnetic Fields tar den sarkastiske og konversasjonelle tonen til scenen og fremstår sånn nesten som . Merritt utlyser i tillegg en slags autoritet som gjør at publikum nesten må ha hans tillatelse til å gjøre den mest naturlige ting, som for eksempel å klappe. Noe som visstnok var forbudt da de besøkte Oslo sist gang.

You may laugh now

Akkurat når man tror at Merritt har fått nok og han begynner å himle litt med øynene og ser revnende likegyldig ut til alt og alle, så kommer det en vittig kommentar som gjør at man kan puste normalt igjen. Mannen har uansett en tilstedeværelse få kan matche. Det var naturligvis midtpunktet på en konsert hvor det meste stemte for The Magnetic Fields.

De har så å si utviklet en helt egen sjargong på egen hånd i løpet av over 20 år som band, en blanding av uforglemmelige poplåter, enkle men klassiske strykerdetaljer og en åpen form for humor som til tider forsterkes av kontrastene mellom det elegante i musikken og det herlig banale og fascinerende i tekstene.

Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å forlate denne konserten og tenke på alle låtene som ikke kom, men det var rett og slett ingen grunn til det. Selvfølgelig manglet det noen favoritter, men når The Magnetic Fields kjører gjennom settet med så stor selvfølgelighet og smidighet som det ble gjort her, så har man egentlig fint lite man skulle ha sagt.

Bare at dette var minst like elegant, minst like morsomt og minst like fornøyelig som man kunne forventet. Merritt er en skrue av de sjeldne, og det skal vi være glade for!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Turboneger - Scandinavian Leather

(Burning Heart)

Denne plata kommer jeg til å leve med lenge. Den bør gå i arv fra far til sønn og mor til datter.

Flere:

Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki
Father John Misty - I Love You, Honeybear