BLK JKS, Blå, 7. november

Oslo World Music Festival: Spennende norgesdebut fra BLK JKS, som til tider ble mer en jamsession enn konsert.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Ofte når nye band slipper helt ellevilt gode EP-er og blir hauset opp i hytt og gevær av pressen er det svært vanskelig å leve opp med fullengderen. Det skjedde med for eksempel Black Kids i fjor, og tidligere i høst fikk vi beviset på at afrikanske BLK JKS har gått i litt av den samme fella.

Kanskje er det fordi BLK JKS lydbilde har noe umiddelbart fengende ved seg, som glinser lik gull på sitt beste, men som ved lengre gjennomlyttinger rett og slett kan bli litt kjedelig. Progrock fra Afrika er naturligvis en spennende kombinasjon, men i mine øyne har prog ofte store utfordringer når det gjelder nettopp det å være fengende over lengre tid.

BLK JKS fire oppmøtte medlemmer på Blå denne lørdagskvelden var tydelig fulle av selvtillit, og kunne neppe ha fått et bedre sted for sin norgesdebut med tanke på lyd, og til tider klaffet alt som gruppen forsøker å skape på en gang. Parallellene til støyrockerne i TV On The Radio ble tydeligere live, men det skortet allikevel noe på den samme smittende entuasiasmen som de amerikanerne har på scenen. BLK JKS har defintivt noe på gang med sitt lydbilde, men dessverre tok det ofte alt for lang tid før det ble låter ut av det meste denne kvelden.

Det kan godt være at det er slik det skal og bør være på en progkonsert, men i mine ører forløp store deler av konserten seg mer som en åpen jamsession med spesielt inviterte. Til tider var det litt av en prøvelse å høre på gjentakelsen av alskens surrealistiske rop og lyder.

Med det sagt, så var dette et velkomment første møte med et spennende band, som med litt strammere krav til struktur kan komme til å levere riktig så flotte opplevelser, både live og på plate.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richard Swift - Dressed Up for the Letdown

(Secretly Canadian)

Velkledde og idérike songar om nasjonal fridom, bygningar i Amerika, det grimme artistlivet og ein heil del lost and sorrow.

Flere:

Portishead - Third
ballboy - The Royal Theatre