Konsert: Paul Wall

Sentrum scene, lørdag 8. desember 2007: Den snaue timen Wall var på scenen fikk publikum en grundig innføring i guttens favorittemne...

Uheldige med tidspunktet, godeste Fredro Fontana i Tornado Booking. Fifty dagen før, Common et par dager etter, begge på samme sted. Det var derfor et glissent Sentrum scene som tok imot Houstons største hvite sønn. Og det er vel strengt tatt liten tvil om at Wall hadde gjort seg langt bedre på Hove som oppvarming for Dipset enn som solo-act en forblåst lørdag i Oslo rent publikumstekke-messig (hvis det er et ord). Nuvel.

Rapperen mest kjent for å snarere a) gjenta ord enn å rime og b) for å være Grillzenes ambassadør gikk på med den forholdsvis ræva sidekicken Skinhead Rob til Fortified Gangsta. Og selv om Paul Wall er langt fra verdens beste, tekniske rapper, har gutten gode låter i ryggen fra den sterke debuten The Peoples Champ, et par mer enn ålreite kutt fra sisteskiva Get Money Stay True og en karisma man kan ta og føle på. Oppsummert – han tok på tross av dårlig oppmøte - og singback - publikummet sitt på alvor, i motsetning til, eksempelvis Slim Thug på Quarten et par år tilbake.

Fortified Gangsta skled etter hvert over i massive Draped Up. Paul Wall var, om ikke i storform, iallfall i svært sympatisk humør og smilte og lo mer eller mindre uavbrutt. Innledningsvis pløyde han også igjennom den gode, gamle Chamillionaire & Paul Wall-bangeren Still (’N Love With My Money) og flotte They Don’t Know uten å verken imponere veldig eller framstå som en klovn.

Den snaue timen Wall var på scenen fikk publikum en grundig innføring i guttens favorittemne; bil. (Drive Slow, Slidin’ on That Oil, Bangin Screw og ikke minst en overraskende god versjon av Sittin’ Sideways). Kuttene i seg selv er sterke nok til at de verken vinner eller taper noe særlig på live-settingen og med (nok en gang) god lyd på Sentrum Scene var den flaue bismaken rap-konserter tidvis tenderer til å ha, heldigvis langt unna hele lørdagen.

De som hadde tatt turen fik også nyervervet kunnskap rundt hvordan det gode gamle satan-tegnet formet med hendene blir til en H hvis man legger velvilja til (Chunk Up a Deuce), og litt om Lil’ Keke og nylig avdøde Pimp C.

Damene fikk en låt, Gangsterne fik et par låter (What It Do, What it Is) og gutten avslutta med en helt grei versjon av monsteret Still Tippin’, og gikk selvsagt av til anthemet Grillz. Ikke overraskende, uten å briljere, men også mer eller mindre feilfritt.

Men. Mer imponerende enn den musikalsk helt ålreite konserten var Walls sosiale profil. Tilnavnet ”The People's Champ” viste seg som mer enn en teit catchphrase. Kompis satte seg ned på scenekanten i det konserten var ferdig, og signerte tees, mixtapes og autografer i vildens sky i en drøy halvtime. Sympatisk er nøkkelordet.

Låter:
Bang and Screwed
Lean to the Side
What it do, What it Is
Låt for damene
To finger greia – Chunk up the Deuce
I Want My Money-Give Me That- Punch You in the Head
Still Tippin’
Smile for Me Daddy ya Grillz/ya Grillz, yes yes ya Grillz
It’s the Iceman Baby


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ping - Discotheque of Darkness

(Luftwaffel)

Idéene har åpenbart flommet som melk ut av en bristende Dagros! En moderne norsk klassiker?

Flere:

Pow Pow - Last Days On Earth
Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That