by:Larm 2011: Stian Westerhus

Blå, 17. februar: Med rystende drønn tok Stian Westerhus publikum på Blå med storm.

Relaterte sider:

Stian Westerhus

Foto: Erlend Wichne

Etter å ha sett Svarte Greiner levere en god konsert rett før, skulle en kanskje tro at en ny runde med innovativ gitar- og ekkokunst blir litt i overkant. Men den andre by:Larm-konserten på Blå ble en helt annen opplevelse enn den første.

Han er muligens den viktigste musikeren i Norge for tiden. Med sine mange jern i ilden, må Westerhus ha et hjerte av stål for å takle den både fysiske og psykiske intensiteten gitaristen ser ut til å gå gjennom under sine konserter.

Inngangen

Det kan se ut som om de første minuttene av nummeret Stian Westerhus, er en slags overgang fra kjøtt og blod til musikk for gitaristen. Med hensynsløs brutalitet strømmer kraftfull, feedbackpreget fuzz ut i lokalet.

Hva gitaristen gjennomgår, er vanskelig å si, men plutselig stopper han. Gitaren legges over låret, og Westerhus blåser inn i pick-upene. Overgangen fra det voldsomme til en så skjør lyd som et menneskes utånding, gjør noe med hele rommet. Det er så anspennende å lytte til, og lyden av hans pust mot gitaren gjør så vondt at det skal godt gjøres å ikke stå med knyttede hender.

Stian Westerhus har i løpet av fem minutter opptatt hvert eneste hjørne av publikums bevissthet.

Drønn

Hovedforskjellen mellom Svarte Greiner og Stian Westerhus er at der førstnevnte velger å gå tilbake til et kjent, men like fullt utslettende dystert landskap, er Westerhus i konstant fremdrift. Neste del av verket bringer noe helt nytt, det tilføres et helt elementært element, eller det komplekst oppbygde blir forkastet til fordel for en ny start.

Det er noen tidspunkt publikum muligens glipper fra Westerhus’ grep. På noen av de aller roligste partiene kommer pedaleffektene litt på etterskudd av hva som kan være planen, og melodiene kan nesten virke litt ute av kontroll.

Omtrent umerkelig stemmes den tykkeste strengen på gitaren ned til den avgir en så dyp lyd at den nesten mer føles enn høres. Det er nå den virkelige katarsis skal finne sted.

Med loop-pedaler spiller Westerhus inn tunge drønn som kunne vært en slags skjebnetrommer på dommens dag. Man bare venter på at jorden skal sprekke opp. Stian Westerhus griper tak i sin fiolinbue og akkompagnerer drønnene med sitt velkjente gitarbue-spill.

Sliten og smilende ned av scenen

Konserten ender med et forrykende fotarbeid. Westerhus flytter gang på gang grenser for hva man skulle tro var mulig å få ut av en gitar og litt elektrisk utstyr. Og når Stian Westerhus legger fra seg gitaren og skrur ned volumet på pedalene sine, blir publikum plutselig klar over at det også finnes noe annet i verden enn Westerhus og hans gitar.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kollwitz - Like Iron I Rust

(Fysisk Format)

Debuten til Kollwitz er så absurd bra at det nesten er verdt å bli tunghørt og kastet ut av leiligheten for.

Flere:

Bob Dylan - Modern Times
A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky