To om Thurston

Lasse Marhaug og Hanne Hukkelberg anmelder den siste soloplaten til Thurston Moore.

Lasse Marhaug

Om Sonic Youth

- Jeg oppdaget Sonic Youth via Richard Kern og Lydia Lynch sine kortfilmer på tidlig 90-tall. Kern lagde en slags musikkvideo (alt for blodig til å vises på TV) av Sonic Youths Death Valley 69 som jeg syntes var strålende.

- I utgangspunktet har ikke musikken deres hatt så mye å si for meg. Jeg var godt i gang med bråk da jeg oppdaget dem. Først var jeg mest interessert i sideprosjektene; mer abstrakte ting de gjorde i støy- og impro-gata, men etter hvert lærte jeg meg å verdsette Sonic Youth som et genialt popband med gode låter og innovativ gitarføring.

Thurston Moore: Trees Outside the Academy

Det åpner seg, mer og mer

Ingen kan undervurdere Sonic Youths posisjon som musikalske innovatører, nettverkere og brobyggere innen alternativ/indie/out-rock, fri-jazz, improv, eksperimentell, post-punk, kunst- og støymusikken de siste 25 årene. Jeg kunne fyllt hele dette bladet med historier jeg har hørt rundt i verden om hvor bra folk Thurston og hans makkere i Sonic Youth er. Min historie er at jeg for 6-7 år siden ut av det blå fikk en epost fra Thurston som ville bestille en LP jeg hadde gjort i 200 eksemplarer. Fyren jeg hadde sett rocke med Nirvana på TV var interessert i min musikk. Utrolig. Ikke bare det; eposten kom første juledag. Rockelegenden bruker julehøytiden sin på å snuse opp obskure norske støyplater.

Når jeg nå er bedt om å vurdere Thurstons nye plate får jeg bekreftet det jeg alltid har sagt; det går ikke å skrive en plateomtale etter å ha hørt et album noen få ganger. Interessant musikk trenger tid for å vokse på deg. (Kanskje derfor så mange anmeldere bare redigerer presseskrivet og setter navnet sitt på det? Joda, har opplevd det flere ganger med egne utgivelser). Men må jeg så må jeg. Trees Outside The Academy lanseres som oppfølgeren til Psychic Hearts fra 1995, en plate jeg ikke hørte så mye på, men som står høyt i kurs hos mange fans. Ved første snurringer høres det litt ut det som en ny Sonic Youth plate, bare minus de to obligatoriske låtene der Kim Gordon og Lee Ranaldo (ofte min favoritt) synger.

Kanskje ikke så rart; mannen bak trommene er Steve Shelley. Men det er mindre gitarvegg her. Det låter mer åpent. Og bruken av fiolin gir det hele et snev av art-pop, som funker ganske bra. Umiddelbart er det tittelkuttet som fenger mest; en instrumental med svevende gitarer som flyter avgårde. Bare synd at låta slutter etter seks minutter; den skulle gjerne dronet avgårde i 20 minutter til for min del. Jeg må ha noen måneder for å la låtene surre videre i hodet før jeg kan si om Trees Outside The Academy er en god eller en fantastisk god plate fra 50-åringen som fremdeles ser (og høres) ut som han er 21. Men et sikkert kjøp er det uansett. Og for guds skyld; vinylutgaven.

Hanne Hukkelberg

Om Sonic Youth

- Mitt første møte med Sonic Youth var på Kongsberg Jazz¬festival for mange år siden. Det jeg husker best var filmen som gikk i bakgrunnen av scenen. Jeg tror jeg bare resignerte, det var for mye å sette seg inn i.

- Jeg har lenge visst om Sonic Youth, vært på konsert som sagt og hørt på plater hos venner. Men likevel aldri fått nok tid eller tatt meg strevet å sette meg inn i musikken skikkelig. Nå har jeg atter en gang blitt minnet på at det fremdeles er noe jeg burde.

Thurston Moore: Trees Outside the Academy

Skjevhet som vekker

Etter første ørekast virker plata som laget på slump av et kjellerrockband med islett av folkelementer og støy. Plata inneholder tolv spor der lengdene tilsier at dette ikke er et smalt støyalbum, slik jeg ville ventet fra Sonic Youths støygitarist. Vi hører derimot en helt konvensjonell besetning med trommer, bass, el-gitar, kassegitar, cello og vokal. Låtene har et litt rufsete, akustisk og melankolsk uttrykk, drivende, og er relativt lett fordøyelige. Ikke spesielt fint, ikke spesielt stygt. Etter første ørekast, vel å merke.

Andre ørekast. De instrumenttekniske prestasjonene er ikke av den pirkete typen. Tut og kjør! Det forekommer ofte sure toner ikke bare i vokal men i cello også, trommene halter, og til og med miksinga av plata høres ruglete og ikke i overkant forseggjort. Det vi hører av gitarstøy virker nesten som kastet inn i låtene. Akkordene også. Av og til skiftes tempo eller takt midt i låta. Andre låter kuttes plutselig av før de er ferdige. Det blir noe kollageaktig og abrupt over disse partiene.

Tredje ørekast. Med dagens teknologi, også i musikken verden, er nok avstanden til det teknisk perfekte gjort helt bevisst på denne innspillingen. For dette vekker simpelthen dagens ører opp fra en søvn dypt inni den teknologisk perfeksjonistiske drømmen. Men instrumentbriljering eller datapresisjon er heller ikke det man har prøvd seg på her. Plata vektlegger et naturlig, rått og organisk uttrykk, hjemmekoselig, varmt og jordnært. Dette inkluderer det skjeve og upresise. Musikken er levende, uttrykksfull uten å bli påtatt, og det gjør meg veldig glad, for det funker! Tross det hanglete er det noe likefremt, selvsikkert og langefingeraktig over måten det gjøres på og Thurston overbeviser meg.

Det er slik musikken er ment å være. Den kommer rett og slett fra hjertet.

Denne teksten er opprinnelig skrevet til Studentmagasinet IKON og publisert her med deres velvilje.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.