Pstereo 2011

Kultband, nostalgipunk, chillwave, konspirasjonscore, tubasjonglering og ekstremjazz. Pstereo blir bare bedre for hvert år!

Relaterte sider:

The Roots

Foto: Dag Nystuen

Pstereo ble for femte gang rigget opp i striregn på marinen i Trondheim. Man skulle tro at regnet som ankom første riggedag var illevarslende for Pstereo. Men riggerne trivdes og jobbet mer effektivt enn i fjor da det var strålende sol og etter sigende alt for varmt. Trøndere er tydeligvis godt vant med slikt vær og synes å revitaliseres av litt fukt fra himmelen selv om festivalens første dag var regnfri. På den litt mer fuktige dag to var det ekstraservice i form av jordbærduker som ble strategisk plassert på sitteplasser under trærne for festivaldeltagere som liker å hvile bena i fred og drikke pilsen med utsikt til både Elvescenen og Kanonscenen. De besøkende var festivalen igjennom veloppdragne og i godlynne uten å være overstadige. Vaktene ved inngangen var faktisk overrasket over at så og si ingen forsøkte å få med flytende nødrasjoner.

Sceneoppsettet var identisk med fjoråret, hvor man på den TEMPOcamp fikk presentert up and coming artister, og resten av marinen var dedikert til Kanon- og Elvescenen - samt Basstionen ytterst på høyre fløy. Serveringen var også utvidet, og matutvalget var som vanlig økologisk og i tiden. Man kunne for Pstereos nå velfungerende bongsystem få god vegetarmat og andre småretter som gjorde at man kunne holde koken.

Og det putret godt på første dag av festivalen med mye spennende musikk i synthpopens tegn. En av de mange stjernene i bookingboka var Newham Generals, som leverte årets mest irriterende catchphrase. Men også et basstungt drivende sett, som var så tight at det ikke var noen merkbar forskjell på låtene og deres spontane freestyle. De var definitvt noe av det mer energiske på tidlig fredag kveld. En energi som etterhvert ble litt ustø på beina. Litt på grunn av etterlengtede Kylesa som måtte avlyse og ble erstattet av Washed Out. Men Ernest Greene møtte opp med et ensemble, og presenterte sin hyllede debututgivelse. Forventningene var skyhøye og bandet bar preg av at de ikke har spilt mye live. Det tok et par låter før både bandet og publikum kom igang. Men etter en relativt skånsom introduksjon på konserten ga Ernest Greene slipp på hemningene, og lot stemmen bære over marinen. En jevnt over god konsert, men ikke helt samme nivå som på plate.

Energinivået ble derimot sprengt til himmels da Santigold entret scenen med sine to uovertruffent koordinerte dansere, og på et tidspunkt i settet en herlig hvit hest. Alt kokt sammen i en karibisk suppe ispedd det hippeste av det hippe som fungerte i aller høyeste grad. Det ble ingen danseflashmob denne gangen, men det var isolerte tilfeller med ganske energisk vertikal hoftebruk forholdsvis langt fra scenens episenter. Wannskrækk tok deretter imot så og si hele folkemengden som bare forflyttet seg litt på gressmatta og fikk nyte god gammel punkrock i nostalgiske hender. Samt Prepple i bar overkropp etter gutta var gode og varme i trøya. Full uttelling for de som har lengtet etter ett gjensyn med punkopphavet til rockeheltene.

Kultbandet Death From Above 1979 kom som en overraskelse på de fleste da Pstereo lanserte de som en headliner, og forventningene var høye til den store scenen, med kun et trommesett plassert ut mot siden, pluss to store bassanlegg og et keyboard plassert midt på scenen. Og foran gravsteinsbanneret, for å hedre den opprinnelige fartstiden før årets reunion, opptrådte Keeler i helsvart og Grainger i hvitt med økende lydkvalitet og dybde igjennom konserten. Det fortonte seg faktisk som to vidt forskjellige konserter da man kunne la adrenalinet pumpe i gropa foran scenen, eller observere fra trygg avstand med lett undring. En litt eklektisk avslutning - og ikke det samme eksplosive drivet som fjorårets fenomenale konklusjon på dag én.

Dagen derpå var som derpådager flest, litt tregstartet i følge Badspit selv, og et litt glissent men etter forholdene engasjert publikum på Basstionen. Og den tidligere kritiserte og provokative artisten leverte solide mystiske linjer over rungende bassgang og beats. Etter trøndersk konspirasjonscore, fikk folk en grei oppvekker og ganske original tubatraktering fra Pelbo på Elvescenen kombinert med fortreffelig vokal og solid backbeat. Det er klart tankevekkende når en trio fremfører et sett helt uten strengeinstrumenter og sjonglerer et blåseinstrument som om det skulle vært en forslått og sjarmfull gibson-gitar, komplett med feedbackstunts foran kabinettet på scenen. Og de var de små besetningene som imponerte mest på årets Pstereo. En av disse perlene ble synlig for de som valgte å lufte seg litt under åpningen av sagnomsuste Håkan Hellstrøm, og snubla over siste opptreden på TEMPOcamp.

Det var trønderske Autolaser, og han trollbandt forbausende mange mennesker som stod både foran, bakover og opp på siden av scenen og nøt et sammenhengende sett med til tider fullstendig kakafonisk dubstep. Som til tross for flittig bruk av den etablerte lydpaletten presenterte det på en så gjennomført måte at man kan snakke om en revitalisering av sjangeren, og en av de mer vellykkede bookingene av en uetablert profil. Så og si samtlige lokale bassentusiaster stod og vekselvis trampa, hoppa og moshet til den litt mystisk kamuflerte Autolaser, med sine to mannlige opphausere som med fordel kan få utlevert hver sin mikrofon ved neste opptreden. Monolithic var også en liten besetning med enorm tilstedeværelse, og skapte følgende spørsmål fra et modent ektepar som kom gående under ett rolig parti: «Har de holdt på sånn hele tida?» og svaret kunne ikke bli annet enn: «det blir verre». Men de holdt stand en liten stund og fikk antageligvis nok ekstremjazz frem til neste festival.

Festivalen kunne ikke ha avsluttet bedre enn den gjorde med knallbookingen The Roots. De presenterte hip-hop i sin pureste form, som et amalgam av sjangere, et unikt rytmisk driv fra Questlove og Knuckles, samt fantastiske fryste poseringer av hele bandet - med unntak av rapper Black Thought. Dette ga en helt unik og vidunderlig respons fra publikum, i form av vekselvis latter og applaus. Forøvrig var slutten av The Roots også det eneste tidspunktet hvor så og si samtlige i publikum hadde hendene i været.

En pangavslutning på en kanonfestival, og det er ingen grunn til å ha noen reservasjoner angående neste år - dette blir bare bedre for hvert år.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Green Day - American Idiot

(Reprise)

Alt i alt et vellykka punkeksperiment fra et evigungt, men samtidig modent band.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy