Immortal Technique, John Dee 24 september 2008.

De tre involverte på The Third World Tour leverte en sterk musikalsk opptreden, men med en politisk bismak man fort kan glemme

Reaksjonær revolusjonist

Politisk ladet hiphop er den nye gangsterrappen.

Når selv en såpass usympatisk og tvilsomt engasjert rapper som Young Jeezy på sitt siste album har med en låt ved navn My President is Black, så forstår man at noe er i gjære. Det neste blir antagelig at 50 Cent på sitt kommende album Before I Selfdestruct lager en låt kalt Killing for Obama, og med det forener de to stilartene åpenlyst.

Ikke alle ville være like glad for en slik fusjonering av moral og kapital, men for hiphop har paradokset alltid hvilt rett under overflaten på produktet som skapes: Vi må finne en måte å selge dette på. Immortal Technique er litt som Gatas Parlament når det kommer til dette punktet: Han ville også kunne funnet på å kalle plata si Fred, Frihet og Alt Gratis, og solgt den for 169,- kr på Platekompaniet. Det skurrer med andre ord fra tak til kjeller, men man må da ha et levebrød?

Immortal Technique er en blodrød reaksjonær revolusjonist som via sine selvdistribuerte album Revolutionary Part 1 & 2 har blitt litt av en snakkis i undergrunnsmiljøene. Han har fått kontraktforslag fra Atlantic Records, men takket nei i frykt for sensur av både musikk og tekster. Han vil i stedet ha anledning til å si hva han vil, til hvem han vil, og ikke etterlate mye sympati til sine motstandere. Derfor gjorde han nok rett å være indieartist, for Immortal Technique er en slik rapper som aldri ville overlevd i bransjen om han ikke kom fra undergrunnen: det er trossalt hele konseptet hans.

Tung veg fra plate til scene

Med seg til John Dee hadde Technique et lite mannskap bestående av backup-rapper Diabolic og Dj G.I. Joe. Sammen reiser de i disse dager verden rundt for å spre sitt politiske budskap i form av beats & rhymes. Konserten åpnet omtrent som forventet med Diabolic som freestylet en del før Technique entret scenen. Innen denne tid hadde Diabolic allerede lagt lista ganske høyt, siden både han og hovedattraksjonen er svært teknikkfokuserte rappere, som evner å få plass til utrolig mye informasjon på en gang. Dessverre skulle det også bli kveldens største problem.

For selv om stemningen ble løftet noen hakk ekstra etter at Technique kom på etter omlag 20 minutters oppvarming, klarte aldri konserten å heve seg nevneverdig. Selv har jeg inntrykk av at det ligger i selve fundamentet til de tre; å formidle et politisk ladet budskap til en gjeng røykeglade, kampklare og fest-entusiastiske fremmøtte. Det er ikke alltid like enkelt, og jo senere kvelden ble, jo mindre ble inntrykket av at folk faktisk lyttet til artistens oppfordringer om å ta vare på hverandre, å tenke på folk i den tredje verden, å stemme på Obama: alt ble på en måte bare ord svevende over folkemengden.

Den subversive revolusjonen

Gangsterrappen lever videre i form av angrep på politiske motstandere. Før angrep man hverandre på en måte som drev platemarkedet videre, nå angriper man regjeringsmedlemmer som verken hører eller svarer. Det er stuerent å hate Bush regjeringen (som en tilskuer ropte på hærrlig trøndersk-engelsk: "Føkk that Bush administration!") men uansett hvor hardt ut Immortal Technique ønsker å preke sitt budskap om menneskeverd og nestekjærlighet, så stanser hele revolusjonen ved gangsterimaget. Man kan simpelthen ikke drive business på politiske kontroverser samtidig som man kritiserer andre for å tjene penger på publikums elsk av våpen og krig; i alle fall ikke når man selv bruker et automatgevær som logo.

Immortal Technique lider under alle disse dilemmaene når han går i studio, og de kan lett stues bort på plate, som på den eminente utgivelsen The Third World, men i en livesetting er alt mye tydeligere. Budskapet blir mye hardere og beatsene mye høyere. Stemningen reises til et nivå hvor folk forventer å høre noen rope "bitch" eller "hoe", det er trossalt det vi er vant til. Så ettersom revolusjonen fortsetter sin ferd nedover Europakartet er jeg ikke sikker på om alt hatet til republikanerne vil stå sin distanse som politisk aktiviserende:

Det kan like godt ha en subversiv effekt, i form av at folk heller går hjem og setter på Kanye West.

Alle fotos Bjørnar Haaland


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - The Life Pursuit

(Rough Trade)

Belle&Sebastian fortset si melankolske ferd i popskyene.

Flere:

Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People