Konsert: All Ears vorspiel

Dokkhuset, Trondheim 13. januar: - Festivalen viser en rørende omtanke for de av oss som er geografisk hemmet, rapporterer grooves Thor-Eirik Johnsen i denne omtalen.

All Ears durer denne helga i vei i niende utgave. Eller, dure er kanskje ikke rette verbet, det gnikkes og blåses og bråkes av gårde i fri improv- og støy-land. "Improvisert musikk i alle sine former", sier festivalen selv, men tyngdepunktet har nok alltid vært plassert i grenseområdene mellom improv og noise, med tunge og svært så volumrause artister som Incapacatiants og Hijokaidan som tidligere headlinere. Festivalen viser også en rørende omtanke for de av oss som er geografisk hemmet og har gjort det til en tradisjon å sende en knippe av artistene på en liten signingsferd til Bergen og Trondheim i dagene før festivalen starter på ordentlig.

Werner Dafeldecker og Lucio Capece
Det er altså dette som bringer meg til Dokkhuset denne kvelden, bare et par månedet etter at Fri Resonans-festivalen, med samme musikkfokus minus støydelen, holdt hoff på samme sted. Første duo ut, Werner Dafeldecker og Lucio Capece, østerriker og argentiner, begge bosatt (selvfølgelig!) i Berlin, kaster oss rett ut på det dype fri improv-vannet. Dette er erkeklassisk europeisk elektroakustisk improv, akkurat slik vi kjenner det fra utallige utgivelser av det amerikanske plateselskapet Erstwhile og lange, tunge artikler i The Wire.

Men det slår meg, som alltid, at denne musikken er mye lettere å høre på enn all den strenge ideologien og alle de dype tankene tyder på. Stripper man bort alt det utenommusikalske står man igjen med to fyrer som lager lyd med instrumentene sine på en scene. Nå skal det sies at disse to fyrene selvsagt lager utrolig lite lyd med instrumentene sine, men det er vel slik det skal være. Settet til Dafeldecker på kontrabass og Capece på saksofon beveger seg stort sett i spennet fra stille til enda stillere, i et slags merkelig motsatt forhold til Dafeldeckers voldsomme fakter og svetting og Capeces bruk av en utømmelig rotekasse med duppeditter. I et særlig forvirrende øyeblikk mistet jeg oversikten over hvem som lagde hvilke lyder, og da må vel oppdraget sies å være utført.

C. Spencer Yeh
C. Spencer Yeh er en av disse amerikanske støyartistene som synes allestedsnærværende, kanskje aller mest når han kaller seg Burning Star Core. Men i motsetning til mange andre i den amerikanske kassett- og vinylundergrunnen har han følere og kontakter utenfor de innrøkte amerikanske kjellerstuene, f.eks. til skikkelser som Tony Conrad og ikke minst vår egen Lasse Marhaug.

Det han gjør denne kvelden er tredelt. Først og sist spiller han på fiolinen sin, først med en særegen dobbelbuestil - den ene brukt på fiolinkroppen, den andre skrapende voldelig på strengene på halsen, sist i en mer tradisjonell seanse der lyden fra fiolinen er lik seg selv. Jeg hadde ventet meg mer noise-estetikk, instrumentet brukt som en feedbacklydkilde, det jeg heller får servert er mye ren instrumentlyd, gnikking, gnuing og skraping. Det er såpass formløst at jeg ikke helt vet hva jeg skal mene.

Enda rarere er midtpartiet av settet der Yeh stiller seg opp foran to mikrofoner og presser ut av munnen en hel verden av lyd. Det smattes og surkles og hveses, det høres ut som fuglesang eller Chris Watson-lyd fra en BBC-naturdokumentar eller akustisk Autechre. Innimellom, for å virkelig bygge under den merkelig anstrengte atmosfæren, stopper han opp for å fikle med mikrofonstativene.

Da han var ferdig hørte jeg noen som lo. Selv var jeg mest paff.

Stian Westerhus og Zach Hill
Ekstatiske og maskuline bråke-blowouts kommer aldri til å gå av moten, det har heldigvis Stian Westerhus og Zach Hill skjønt. Westerhus er litt av en gitar-wonderboy i Norge for tida, og det var godt å høre at han ikke har tatt sofistikert skade av å være med i Jaga Jazzist.

Dette var en duo det var morsomt å se på. Hill angriper trommene som om han skulle drepe dem, når da ikke hele mannen rister som om noen skulle satt strøm på ham. Westerhus ravet rundt som i en feedbackreligiøs transe, og ingen skal fortelle meg at det bustete håret ikke var nøye planlagt for anledningen. Av og til klikket de sammen i en slags felles groove, men mesteparten av tiden spant de rundt hver sin støyplanet, og fint er det. Samspill er for PYSER!

Zach Hill er noe midt i mellom en rocketrommis og en improvtrommis, han har blekkspruttendensene i orden, men han har også rockegroovet inne, noe som passer utmerket i en slik huleboersetting. High energy, kjempehøyt volum og generell høy stemning.

Jeg vedder en femmer på at et eller annet kredibelt plateselskap gir ut noe med denne blodferske duoen før jeg rekker å si "kake" altfor mange ganger. Her er et bein, spring og hent.

Foto
Lucio Capece: plateomslag
C. Spencer Yeh: Angie Evans
Zach Hill: myspace.com/zachhillmusic



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Prince - One Night Alone ... Live!

(NPG Records)

Prince har aldri vært i bedre konsertform enn på One Night Alone-turneen i 2002. Mannens storhet presenteres over hele tre skiver.

Flere:

Brandy - Full Moon
Sade - Lovers Live