Hellfest 2007

Clisson, Frankrike, 22. - 24. juni 2007: Hellfest hadde et enormt program, men selve arrangementet var på trynet, melder grooves mann i Frankrike.

Så var det tid for Hellfest med en helvetes lineup. Etter å ha reist via Stansted fra Sandefjord ankommer vi Nantes sent onsdag kveld. Kanskje ikke den mest praktiske reiseruten, men for de med en lommebok som ikke tillater business class kan den definitivt anbefales. Etter å ha landet på Atlantique airport velger vi klokelig nok å kjøre en mild festaften for å finsikte formen til helgens hardkjør. Etter en halvtimes tur med tog ankommer vi Clisson torsdag formiddag, og blir tidlig klare over hvilket kommunikasjonsnivå de franske arrangørene har lagt seg på.

Skiltingen er totalt fraværende og vi surrer rundt i en halvtime før vi til slutt finner campområdet. Til vår overraskelse får vi ikke overlevert festivalpass i det vi entrer campingen, men mer om det senere. Idet vi gjør oss ferdige med det siste festet til partyteltet begynner regnet å hølje ned og jeg synes oppriktig synd på de som må stå i pissregn og kave med sine respektive telt. Så dårlig er været at vi ser oss nødt til å forbarme oss over noen hyggelige trøndere som har besluttet å slå seg ned i nærheten, og etter en kjapp provianteringsrunde tilbringes resten av dagen med godt drikke og stigende stemning på campen.

Fredag

Etter noen obligatoriske oppvarmingspils blir vi enige om å hente festivalpass for å unngå trengsel senere på dagen, og når vi ankommer selve festivalområdet er det kø så langt øyet ser. Arrangørene har kommet på det mesterstykket å dele ut alle passene i selve inngangspartiet til festivalen, og vi må vente i gode 90 minutter i vekslende drittvær før vi endelig slipper inn. Den første tanken er naturlig nok å kjøpe seg noe man kan leske seg på, men nei da, da venter nok en milelang kø for å kjøpe sjetonger som igjen kan veksles inn i øl og andre stimuli i de forskjellige bodene. Dette er heldigvis fullstendig uaktuelt for oss i første omgang ettersom arrangørene tidlig går tom for sjetonger og man kan bruke... nettopp vanlig cash!

Det første bandet jeg hadde tenkt å få med meg var Lamb of God, som til vår store overraskelse faktisk ikke får spille i det hele tatt! De franske arrangørene hadde ikke regnet med dårlig vær (værmeldinger har tydeligvis dårlige seertall i Frankrike), slik at den ene generatoren regnet til helvete og forsinkelser tvinger Hellfest til å kutte ned på band for å spise inn den tapte tiden.

Da blir Unearth den første konserten jeg ser, og uten noen inngående kjennskap til bandet koser jeg meg allikevel mens regnet fortsetter å lage gjørme på festivalområdet. Bandet leverer godt både i form av groove og spilleglede, og massen foran Gibson Stage varmes godt opp på de snaut 40 minuttene bandet har til rådighet. Gibson Stage er forresten sammen med Mainstage de to hovedscenene som bytter på å huse de mest kjente bandene, mens mer ukjente aktører lager ulyd inne i teltet som har fått navnet Discover Stage.

Brorparten av konserten til Mastodon ofres til fordel for en økt med tørking inne i ølteltet, men overraskende mange blir stående foran scenen. Hvis man legger sammen de sangene jeg hørte med de fornøyde og våte fjesene jeg så etter konserten tyder det aller meste på at gutta gjorde en mer enn godkjent jobb. Det samme gjorde Hatebreed på de tre sangene de fikk tilmålt av meg før jeg jogget i retning Mainstage for å få med meg noe av det jeg gledet meg aller mest til, nemlig Machine Head.

Robb Flynn er i kjempeform, og gjør sitt aller ypperste for å dra med seg våte og småslitne publikummere idet Clenching the Fists of Dissent sparker det hele i gang. Konserten skjemmes til tider av at gitaren til Phil Demmel havner lovlig langt bak i miksen, men med snop som Old og Aesthetics of Hate (for øvrig myntet på de som bidro til å skape enda mer kontrovers i kjølvannet av det tragiske bortfallet til Dimebag) i kofferten er det så absolutt ingen grunn til å klage. Uten forvarsel klikker Robb plutselig og begynner å kjefte ut en tekniker før han drar i gang Descend the Shades of Night, og sammen med den udødelige Davidian utgjør dette en verdig slutt på en konsert det ser ut som mannen selv ikke har lyst til å avslutte der han labber rundt på scenen og lovpriser fansen.

Enslaved ble hentet inn som erstatter for Mayhem etter at Hellhammer måtte melde forfall, og etter allerede å ha sett x antall konserter med gutta tidligere ofres de til fordel for en matbit og gode plasser til Slayer. Når South of Heaven plutselig runger ut av høytalerne er jeg både overrasket, dekket av gåsehud og blindet. En luring hadde bestemt seg for å kaste gjørme i øyet på meg kun sekunder tidligere, og som en dedikert linsebruker nytes derfor brorparten av konserten med øynene lukket. Selv om mesteparten av sceneshowet dermed gikk i dass betyr det på ingen måte at konserten led av den grunn, snarere tvert imot! Hvem trenger vel noe annet enn ører når Slayer kun spiller to nye sanger og resten av konserten fokuseres på gamle slagere som Reign in Blood og ikke minst Spirit in Black som noe overraskende er hentet inn i settet igjen? Angel of Death avslutter en oppvisning i brutalitet, og jeg er egentlig mest lei meg for at konserten er over da Araya enkelt og greit avslutter med "Until next time..."

Halvblind og med et fornøyd flir rundt kjeften er det bare å jogge bort til Gibson Stage for å plage ørekanalene med en porsjon uovertruffen amerikansk dødsmetall. Cannibal Corpse skuffer ingen der de med kremlyd og en aggressivitet få gjør de etter dedikerer Fucked With a Knife til "All the women out there..." Pissblaut og sliten som jeg er må jeg allikevel kapitulere etter å ha kjent bakken riste idet Corpsegrinder vræler i gang I Cum Blood, og det gjør direkte vondt å vite at man går glipp av den obligatoriske avslutningen med Hammer Smashed Face.

Korn skulle avslutte fredagen på Hellfest, men av ukjente grunner bestemmer bandet seg for å avlyse hele gigen. Ryktene svirrer om at gutta rett og slett var misfornøyde med oppmøtet foran scenen og derfor bestemte seg for å ta en tidlig kveld - dette vet jeg imidlertid ikke med sikkerhet og vil derfor ikke trekke noen konklusjoner enda. Personlig har jeg aldri hatt noe forhold til Korn, men jeg kan ikke annet en å synes synd på de stakkarene som trosset timevis med regn og gjørme for så å få den utakknemmelige beskjeden – og de var det ganske mange av.

[Melding på Korns hjemmeside:
"On behalf of Korn, I'd like to apologize to the French fans who came out to Hellfest and didn't get to see us play. Due to severe weather and a negligent promoter who didn't provide adequate cover for our gear, we were advised to cancel the show for risk of the band being electrocuted. The fans were short changed and that pisses us off. This was an especially important show for us given my illness last year which prevented me from performing. I am seriously bummed." Jonathan Davis and Korn. Red.anm.]


Lørdag

I likhet med de øvrige dagene byr lørdagen på mye god musikk, men det tar allikevel en del tid før vi traver bort til festivalområdet for å begynne konsertdagen.

Både Korpiklaani og Vader misses før fem maskerte pendijos i Brujeria drønner i vei en av de morsomste konsertene denne helga. All kommunikasjon foregår på spansk der to småhissige vokalister bytter på å spankulere scenen mens de slenger ymse drit og vokal på et vis man bare må nikke anerkjennende til.

Været har blitt atskillig bedre over natta, og kombinert med et av de få vellykkede innfallene arrangørene har med å legge halm over all gjørma slik at man faktisk kan gå rundt uten å stå i gjørme til anklene blir dette en særdeles hyggelig affære. Idet solen titter frem melder også varmen seg, sammen med et relativt sterkt behov for å skaffe noe vann å jevne ut alkoholbalansen med. Av en eller annen grunn har man bestemt seg for å ikke selge drikkevann på festivalområdet, og resultatet er ikke overraskende katastrofalt. Det er ikke få festivalgjengere man ser bæres ut på båre for litt nødvendig tilsyn, og jeg spør meg virkelig hva, om noe, arrangørene tenker med. Greit nok at øl betyr mer penger i kassa enn vann, men dette har da vel aldri vært noe stort problem med ølhungrige metalfans? Ølen serveres for øvrig i ubrukelige små glass på 25 cl som tømmes i en tørst slurk, og det koster i tillegg 1 euro per glass man bestemmer seg for å bruke – kom igjen!

Etter å ha brukt sprit som subsidie for ubrukelige ølglass går jeg til min fortvilelse glipp av Cynic som jeg virkelig hadde gledet meg til å se, en konsert som etter sigende var like forløsende som den var forlokkende. Heldigvis gjør Children of Bodom det de kan for å få meg til å glemme mine sorger, og det fungerer faktisk veldig bra denne lørdagskvelden. Mask of Sanity og Downfall sørger for å snu geipen til smil, og når Alexi i tillegg kjører en lavere linje på banning og spytting står vi igjen med en konsert nesten blottet for dødtid.

Det samme kan derimot ikke sies om Moonspell, som til min forbauselse låter overraskende kjedelig. Lyden er heller ikke optimal, og etter å ha sett gutta lire av seg Opium gir jeg faen og rusler bort til Mainstage der Immortal gjør seg klare. Withstand the Fall of Time har kanskje en av tidenes feteste startriff, og resten av konserten følger egentlig i det samme sporet. Tyrants sørger for at flere hoder synkronbanger samtidig enn jeg har sett før, og Abbath er i storform der han krabbedanser seg bortover scenen og halvveis driter ut en tekniker som må feste en mikrofon som deiset i bakken etter en overivrig hilsen. Blashyrkh avslutter en kjempekonsert jeg rangerer på topp tre denne helga, det eneste minuset i tillegg til noen tekniske problemer innledningsvis var vel egentlig at de ikke spilte Where Dark and Light Don't Differ.

Det er liten tvil om at en solid del av publikum ser seg fornøyde med kveldens musikalske brutaliteter etter denne konserten, og jeg får nesten følelsen av å bevege meg mot strømmen når jeg rusler bort for å se Therion. Seven Secrets of the Sphinx misser jeg dessverre nesten i sin helhet idet jeg klemmer i meg en baguette med pommes frites, men bandet har større problemer enn det å hanskes med. Med en haug vokalister på scenen samtidig sliter tydeligvis lydteknikerne med å få orden i mikrofonene som bytter på å konke ut, og en tydelig oppgitt hovedmann unnskylder seg flere ganger og klarer ikke å la være å levere noen sleivspark når han annonserer at "this festival has been the worst arrangement in the last 20 years of Therion..."

Lyden blir etter hvert god den, men til tross for gjentatte forsøk på å dra med seg publikum blir Therion en skuffelse denne lørdagskvelden, og brorparten av tilskuerne har allerede forflyttet seg til neste scene for å se Type O Negative da jeg stikker tilbake til teltet noen låter før slutt.

Søndag

Søndagen hadde etter min mening det klart sterkeste programmet, og jeg kjenner at det har blitt noen whiskey for mange da Dark Tranquility kjører i gang. Svenskene har av en eller annen grunn bestemt seg for å legge vekt på mye nytt materiale, og som fan av det tidligste gjengen har gjort går jeg fort lei. Det er tydeligvis ikke bare meg som er uenig i låtvalget, for stemningen når aldri skikkelige høyder og jeg er langt ifra alene når jeg beveger meg mot Gibson Stage for å sjekke ut Aborted.

Franskmennene gires tydeligvis skikkelig av at de er på hjemmebane og leverer en gig de selv har all grunn til å være mer enn fornøyde med. Det jeg er mindre fornøyd med er den smått ultravoldelige circle pit'en som dannes drøyt 30 meter fra scenen og som forsurer konserten for hvem vet hvor mange som får en knyttneve i bakhodet. Må man på død og liv sloss finnes det flere områder rundt på festivalcampen der man ikke trenger å ødelegge konserter for andre folk, og jeg koser meg nesten litt der en av de verste tullingene får seg en trøkk som medfører ufrivillig sittestilling de to siste låtene. Atheist gir jernet der de tryller frem sin tekniske metall, og selv om onde tunger vil ha det til at en viss bassist hadde en relativt dårlig dag på jobben koser jeg meg storveis der den ene riffinnessen avløser den andre. Halvveis i settet gir Shaefer beskjed om at dette er den siste konserten bandet har tenkt å spille noensinne, og at det følelig er hyggelig om publikum utviser litt ekstra glede og innlevelse. Mannen får svar på tiltale så det holder.

Til tross for en snikende forkjølelse stiller Nergal og Behemoth opp for å gi tonetørste festivalgjengere en oppvisning i death/black som få gjør bedre enn de om dagen. Conquer All låter som alltid herlig friskt, og bandet er velsignet (?) med et av de beste lydbildene denne helgen der de fleste detaljer kommer frem på en utmerket måte. Bråket fra tilskuermassen blir ikke akkurat lavere idet en guffen introtape bemerker at Behemoth helst ville sett "most of the human race killed off because they are not worty of the gift of life" heller, Antichristian Phenomenon er med andre nettopp den publikumsflørten den bør være. Mens Nergal forteller litt om en tur han hadde til Jerusalem for ikke så lenge siden passer han på å fyre av noen relaterte bemerkninger om religon på et generelt grunnlag, og jeg legger merke til at flere småsure tilskuere beveger seg mot neste scene. Man må nesten lure litt på om enkelte følte seg støtt.

Mille og Kreator tåkelegger området foran Mainstage i grønn røyk før de detonerer sin aggressive tyske thrash, men jeg må gi meg etter noen låter for å gå ut av festivalområdet for å få tak i vann (!). Dette medfører dessverre at jeg går glipp av Converge, men jeg er heldigvis tilbake i tide for å få med meg hele Megadeth. Dette var mitt første møte med Mustaine & co live, og hva skal man si? Det er klart jeg skulle ønske at noen kunne trylle frem Ellefson, Menza og Friedman samt litt vennskap, men Drover-brødrene og Lomenzo leverer jaggumeg en fullgod pakke. Hangar 18 er ikke overraskende en fulltreffer, men She-Wolf skaper nesten enda mer liv og røre blant småslitne metallhoder. Gears of War fungerer heldigvis i likhet med resten av det nye materialet mye bedre live enn på plate, og når vi får det forsinkede ekstranummeret alle har ventet på, Holy Wars for den som måtte lure, sniker en gledeståre seg frem hos flere enn undertegnede. Mustaine kjører en avslutningstale som faktisk virker ektefølt og oppriktig, og jeg kan ikke vente til neste gang jeg får muligheten til å se dette fyrverkeriet live.

Blind Guardian har aldri helt vært min kopp drikke, men de som trosset det tilbakevendende drittværet ser ut til å kose seg skikkelig. Dream Theater hadde jeg derimot gledet meg til å se lenge, og det var bare å konstatere med skuffelse at nerdene hadde valgt en setlist som glatt hoppet bukk over mine personlige favoritter. Med relativt mye nytt materiale blir det på mange måter mer en fremvisning enn kosestund, og det er først i løpet av Home og den obligatoriske Pull Me under at gåsehuden hopper frem. Når det er sagt var stemningen mer enn god, presisjonsmagikerne Miyung/Petrucci/Portnoy bommet knapt nok på en tone og til tross for (eller kanskje på grunn av?) et lydvolum på 11/10 fikk amerikanerne massiv respons.

Neurosis så jeg kun en låt av før jeg la på sprang mot Mainstage for å sikre meg orkesterplass til fenomenet bedre kjent som Emperor. Etter en intro på 51 sekunder som bør være kjent for de fleste med halvveis sans for symfonisk, majestetisk og briljant svartmetall fikk vi festivalens klart høyeste forventningsbrøl da Notoddens store sønner kom til syne i den franske metallnatten.

Det var nesten passende at regnet startet å hølje ned igjen da Into the Infinity of Thoughts veltet mot oss i kaskader av vellyd, og jeg kom vel så nært et musikalsk klimaks jeg noensinne har vært da The Burning Shadow of Silence drønnet ut av PA'en. De første låtene ble skjemmet av en del feeding, men dette er mest for småplukk å regne da det spilletekniske satt som et skudd. The Loss and Curse of Reverance fikk en fan til høyre for meg til å strigråte, og jeg sank i knestående selv da en småfornøyd Tveiten annonserte "I think you know this one" før I Am the Black Wizards lagde kaos i folkemengden foran scenen. Akkurat idet jeg trodde Inno a Satana satte punktum for en ukristelig konsert annonserte gutta at en siste sang var tilgodesett, og Ye Entrancemperium satte punktum for en minneverdig konsertopplevelse.

---

Værgudene er det vanskelig å få gjort noe med, lite spillesugne headlinere likeså. Men en så til de grader klønete organisert festival er det lenge siden jeg har vært borti, og jeg tør ikke tenke på hvor bra dette kunne ha blitt dersom arrangørene hadde tatt i bruk litt sunt folkevett.

På minussiden har vi endeløse køer, ubrukelig alkoholservering, ingen flerspråklig kommunikasjon og utrolig nok et festivalområde der man ikke kan få tak i vettig drikkevann. Det skal sies at stort sett alle bandene gikk på når de skulle, ytterst få aktører hadde dårlig lyd og dusj/toalettfasiliteter holdt en god standard.

Summa summarum skal det dog ikke mye til for å skjønne at de negative sidene satte det største preget på denne metallhelga i Clisson, og dersom arrangørene ikke tar til seg den kritikken jeg er sikker på vil komme nå i etterkant har jeg ikke noe problem med å be folk tenke seg om både 10 og 12 ganger før de løser billett til Hellfest. En stor hilsen går uansett ut til reisefølget, trønderne og andre fine folk vi krysset stiene til, samt et hjertefølt takk til bandene som ga jernet og leverte prima underholdning på scenene.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Helge Lien Trio - Live

(Curling Legs)

Suveren live-plate av Noregs beste pianotrio.

Flere:

Grey de Lisle - The Graceful Ghost
Ensemble 96 - Immortal Nystedt