• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

The Lucksmiths, Revolver 30. juni

Pur hygge med de avtroppende popyndlingene fra Australia, men det var allikevel noe variert materiale som ble vist frem.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook03.07.09

Alle bilder: Bjørnar Håland

16 år har de eminente popsnekkerne i The Lucksmiths ridd landeveien i Australia, og det uten at jeg har verken hørt spesielt mye om de eller på de.

Allikevel har nok bandet hatt en trofast fanskare her til lands, siden de valgte å stoppe innom Oslo på sin avskjedsturné, og Revolver var da også relativt fullt denne kvelden. Kjellerklubben må ha vært blant Norges varmeste denne aftenen, noe som passet ekstra godt til bandets sommervarme hits og gledesspredende tilstedeværelse.

Etter at kritikeryndlingene i Loch Ness Mouse hadde levert varene, sto The Lucksmiths klare på scenen. Og de fire medlemmene: Tali White (trommer), Marty Donald (gitar), Mark Monnone (bass) og Louis Richter (gitar) virket oppstemte og engasjerte i å gi de oppmøtte den beste Lucksmiths-opplevelsen de kunne.

Noe som i seg selv er svært sjarmerende, for påtross av at jeg aldri har bevitnet en konsert med Lucksmiths føltes det nesten som en selvfølge å kunne følge med bandet ut i historiebøkene. Det var på ingen måte noe tegn til sentimentalitet eller krampeaktige forsøk på å melke at dette faktisk var siste gang de ville spille i Norge. Men bare en oppriktig glede over å få vise seg frem en siste gang, og dermed spille det de orket, påtross av at varmen så ut til å kvele bandet til tider.

Mest imponerende var kanskje frontvokalist Tali White sin evne til å stå og tromme samtidig som han førte sin vokal klokkerent. Det gav liksom et ekstra nivå av autensitet, og det er simpelthen deilig å se et band som er så rutinert med eget materiale at de tørr utfolde seg på scenen. Det smittet også over på publikum som svarte med dansing, og øyeblikk hvor allsangen var like rundt hjørnet.

Omtrent midtveis ble en annen Norgesvenn og trubadur kalt opp på scenen; Gary Olson, for å spille trompet og dermed komplettere lydbildet. En tydelig halv-improvisert affære, for Olson virket ikke for rutinert med tanke på låtmaterialet, men gjorde absolutt sitt beste for å fullføre med stil. Han spilte også med Loch Ness Mouse under oppvarmingen.

Alt i alt ble dette som forventet en svært hyggelig kveld, hvor undertegnende stiftet bekjentskap med et avtroppende band vel verdt å støtte opp back-katalogen til. Og påtross av noe varierende kvalitet på låtutvalget denne kvelden, så etterlot gruppen i alle fall gode minner fra en karriere som snart er ved vegs ende.