Konsert: M.Ward

Mono, Oslo 23. Oktober 2006

Relaterte sider:

Etter døden

M. Wards eksklusive besøk i Oslo gav indie-kidsa, kjærestepar,
musikkjournalister og andre ølhunder noe å prate om de neste ukene.

Etter et like raskt besøk i Sverige dagen før, dukket en av 2006s riktigste indie-helter opp på Mono. Som den kredible singer/songwriter han er, stilte ikke Ward med noe annet enn en gitar og et knippe velskrevne låter. Ward så noe bedrøvet ut, og virket beskjeden og tilbakeholden innledningsvis, men blomstret til i løpet av den totalt halvannen time lange konserten.

Wards siste album Post War har fått fortjent oppmerksomhet i media, selv om jeg aldri kan tenke meg at dette blir noen bestselger. Ward er del av et spirende miljø, hvor han nyter respekt hos kollegaer som Jenny Lewis, Conor Oberst, Jim James og Neko Case for å nevne noen.

Post War er en pop perle mye grunnet Mike Mogis' endelige hånd over produktet, selv om det har en tendens til å ende opp ganske liktlydende fra den kanten. Heldigvis har M.Ward et unikt særpreg i sin vokal som han spiller ut til det ytterste. Det er en evig opposisjon i stemmen hans, som gir han en musikalitet som egentlig ikke krever mer en et piano og en gitar.

Låtlisten besto for det meste av Post War låter. Poison Cup, To Go Home, Post-War Neptune's Net, en fengslende versjon av Chinese Translation og avslutningsnummeret Rollercoaster hvor Ward fikk pianohjelp av en representant fra publikum ved den noe nølende artisten Ingrid Olava, som fikk stor jubel for sin innsats ved tangentene.

Det var også plass til noen låter fra den forbigåtte Transistor Radio blant annet Pauls Song, Hi-Fi og Fuel for Fire. Ward er også en emiment fortolker og jeg mener å erindre en Ray Charles cover, en flott versjon av Bowies Let's Dance (fra Transfiguration of Vincent, 2003) som fikk hele Mono til å dirre av stillhet, samt Pet Sounds-coveren You Still Believe in Me.

Alt i alt leverte Ward en inkluderende og stemningspiskende konsert som varte mye lengre enn alle forventet, men som var unnagjort raskere enn hva man kunne oppfatte.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki

(Guidance Recordings Inc.)

Finner med stil leverer et album av godlyd i jazza klubblandskap för helvetet.

Flere:

Green Day - American Idiot
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland