Iron & Wine, Rockefeller 3. februar 2011

Med nytt materiale, ny låtdrakt og sitt sedvanlig gode lynne viste Iron & Wine seg fra en ny side på Rockefeller.

Relaterte sider:

Iron & Wine

Foto: Øyvind Rones

På landsbygda utenfor Austin, Texas holder Sam Beam til. I et gårdshus sammen med sin kone og fem døtre. Og det er her, langt utenfor allfarvei, inne i det dypeste av sørstatene i USA, at den skjeggete folkpioneren tryller frem genierklærte låter og album under artistnavnet Iron & Wine.

Sist Iron & Wine gjestet Rockefeller var i kjølvannet av albumet The Shepherd's Dog, som fikk stående ovasjoner fra et samlet pressekorps. Det er tre år siden. Nå har Beams nyeste bidrag til Iron & Wine-katalogen nådd massene, og som sin forgjenger har også dette albumet mottatt strålende kritikker. Og ikke bare det, Kiss Each Other Clean har også blitt berømmet for å være mer poppete og mindre lo-fi enn de tidligere platene.

Og selv om tre år ikke akkurat er veldig lenge, så virket det som en hel evighet da Beam og kompani endelig inntok scenen. Ikke bare fordi det var et hjertelig gjensyn, men kanskje mest fordi konserten utviklet seg i totalt motsatt retning av det forrige opptreden gjorde. Der 2008-konserten var av det tilbakelente og rolige slaget, hvor låtene svøpte seg barmhjertelig rundt de fremmøtte, fremstod torsdagskonserten som dens rake motsetning.

Konserten begynte der den forrige sluttet. Kassegitar, banjo og mandolin. En myk start med gammelt materiale, og en Beam i godt humør som uttalte at det var godt å få blåst litt støv av gamle låter. Men det skulle ikke vare så lenge. Mens antallet på scenen doblet seg fra fire, ble akustiske gitarer byttet ut med elektriske, og de svale sørstatstonene tok en overraskende utvikling i retning progrock- og jazzland.

Tidvis beveget det seg også inn i småmaniske støypartier. Ikke så rart egentlig, med blant annet en perkusjonist, en trommis, flere sett med gitarer og en til tider litt overivrig saksofonist på scenen. Litt kjedelig var det da å konstantere at Beams stemme innimellom hadde sitt svare strev med å slåss mot levenet fra den lille armeen han hadde med seg. Men stemingen var upåklagelig. Og når Beam fortsatte og småhumre i skjegget – selv når han glemte teksten til Walking Far From Home – smittet det fort over på publikum.

Selv om konserten i hovedsak handlet om de nye låtene, og den nye låtdrakten, var det også funnet plass til noen gamle favoritter. Særlig et av høydepunkene fra Shepherd´s Dog utmerket seg: Ivrige House By The Sea var som skapt for retningen konserten tok, og fikk i tillegg en snerten ekstrabehandling av saksofonen. Og med en bortimot a capella-versjon av Flightless Bird, American Mouth avsluttet Iron & Wine der de begynte.

Men mellom bokstøttene av akustisk briljering befant det seg denne gangen et Iron & Wien med et par ekstra gir. En smule overraskende, men akk så kjærkomment.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Le Corbeau - Moth on the Headlight
PJ Harvey - Let England Shake